Denne artikkelen er over ett år gammel.
Tenk deg at du kommer til Norge alene og er 22 år gammel uten kjennskap til verken kulturen eller språket, uten håp eller drømmer. Du ankommer en liten by i et ukjent land. Tenk deg så at du klarer å endre alt, og bli noe du aldri trodde du kunne bli.
Dette er historien om Mohammed Labwam (37) sin opplevelse i Norge.
I 2008 kom Mohammed Labwam til Norge fra Palestina og ble tatt inn på et asylmottak i Rjukan, men flyttet etter en stund til Skien. Han snakket ikke norsk og lite engelsk, men han kunne spille fotball.
Labwam spilte på landslaget i Palestina, og etter ankomst til Norge gikk han hver dag til fotballbanen i Skien. Her var det tomt for spillere i ukesvis til den grad at han ikke trodde noen spilte fotball der.
En dag skulle det snu, og til tross for at han ikke hadde fått et norsk personnummer, fikk han til slutt være med å spille på et 3. divisjonslag.
Brå slutt på fotballkarrieren
Etter hvert begynte Labwam på skolen igjen, og her prøvde han seg på bygg- og anlegg. Her fikk han motet tilbake. Kunne dette bli starten på et liv her? Kunne han bli proff fotballspiller igjen?
Dessverre pådro han seg en leddbånd-skade og fotballkarrieren tok brått slutt. Etter flere kneoperasjoner ble aldri kneet helt bra.
Etter dette avsluttet han også skoleløpet og fikk seg jobb på Bamas lager. Han skulle tjene penger for familien i Palestina.
Hva bringer fremtiden?
Et mørkt år fulgte. Han visste ikke hva han skulle gjøre og flyttet til Stjørdal i 2014. Her kapret han jobb på Scandic Hell, der han jobbet med renhold og etter hvert på kjøkkenet. Labwam forteller at han ble værende der i et års tid, før kneet ble så strevsomt at han måtte gjennomgå nok en operasjon.
– Et mørkt år fulgte. Jeg spurte meg selv hva fremtiden skulle bringe.
Etter en sykmelding begynte han å jobbe som intervjuer på Værnes. Han smiler når han forteller om dette. Han forklarer videre at han etter en stund gikk til NAV for å finne ut hva han skulle gjøre videre.
– Det ble snakk om å bli lastebilsjåfør og lignende, men knærne mine tåler ikke at jeg sitter lenge i samme stilling, sier Mohammed.
Tilbake til skolebenken
Labwam hadde imidlertid et ønske: Han ville fullføre skolen. Han begynte på videregående skole, hvor han tok påbygg. Her forteller han å erindre følelsen av redsel for å begynne på videregående igjen.
Hjemme i Palestina hadde skole vært et mareritt, eller en unnskyldning til å spille fotball i friminuttene. Det fantes ingen fremtid etter skolen der, og å ta mer skole enn nødvendig var skambelagt.
På skolen møtte han en lærer ved navn Guri Fornes Drop. Ifølge Labwam skal hun ha oppfordret og inspirert ham til å fullføre videregående på ett år i stedet for to. Hun heiet på ham og ga ham råd.
Mohammed forteller at det var tungt med undervisning og i klasserommet. Her var læreren en god støttespiller og ba han fokusere på å lese det han fant interessant. Dette ledet til at motivasjonen hans økte.
Etter hvert begynte han å jobbe i timevis på biblioteket og leste alle skolebøkene. Han fylte hauger av skrivebøker med notater og jobbet ekstra mye med to fag, historie og samfunnsfag.
Etter hvert skulle resultatene vise seg, og til slutt klarte han å kjempe seg opp på toppkarakterer.
– Guri ga meg små doser med håp, som ved medisin, man blir litt bedre etter hvert, forteller ham.
Oppdaget hva han var flink til
Ved siden av skolen jobbet han som tolk og ble kjent med ungdomspsykiatrien. Labwam jobbet med unge flyktninger og ble etter hvert inspirert til å ta sykepleieutdanning.
Han forteller at han ønsket å hjelpe folk og gjøre folks liv bedre. Da tiden for valg av utdanning kom, spurte han legen sin om hvor han burde studere. Svaret var Nord universitet i Levanger, der han nå tar en bachelorgrad i sykepleie og jobber på et eldrehjem ved siden av.
Han oppdaget raskt at han hadde en egen evne til å bygge relasjoner, spesielt med eldre mennesker. Han forteller at han liker å se pasienten som et menneske, og ikke et objekt.
Suksess og råd
Labwam har i dag familie og en datter som ble født bare dager før han skulle levere eksamen. Han forteller at en kombinasjon av familie, jobb og studier er et liv han aldri trodde han ville kunne skape her til lands.
I dag tror han ikke man nødvendigvis må vite hva man skal, men at det er viktig å finne motivasjon til å gjøre noe. Hvis man skal mestre noe, må man ha motivasjon.
– Gjennomfør skolen og bruk tid på den. Vær tålmodig, ta deg tid, sier Labwam til dagens unge som snart skal velge høyere utdanning.
Videre forklarer han at det er viktig at ungdom bidrar i samfunnet, snakker med folk, bygger vennskap og nettverk, og ikke er redd for å sikte høyt.
– Man må finne folk som ser hele bildet og kan hjelpe, mener han.
I dag skriver Labwam bachelor om smertelindring, men flytter snart til Skien for å jobbe i praksis på sykehuset i to år. Han startet uten språk, fremtid og motivasjon, men har klart å oppnå sine mål.
Labwam er et eksempel på at det som oftest går bra. Selv sier han at det aller viktigste for å oppnå sine drømmer er å opprettholde motivasjonen og relasjonene til folk rundt deg.
