For mange er det blitt viktigere å vise seg frem enn faktisk å trene

En personlig trener assisterer en person som tar situps. Foto

Kroppsorientering: Kroppen er både et (status)symbol og en (identitets)markør som reflekterer personlighet og prosjekt. (...) Kroppsorienteringen i treningssenterbransjen er nødt til å snu før eller siden, skriver kronikkforfatteren. 

For mange er det blitt viktigere å vise seg frem enn faktisk å trene
KRONIKK: Det er en logisk grunn til at trening er blitt et utstillingsvindu.

Aftenposten tematiserer treningssentrenes «sexifisering» og spør om de er blitt moderne strippeklubber. Her blir folk stadig mer lettkledde og vulgære i uttrykket, med halvnakne selfies og stadig mer utfordrende rumpe-tights og utringede sports-BH-er. Er det blitt viktigere å vise seg frem enn faktisk å trene? undres man.

Pensjonert adjunkt Else Olsson følger opp med sine erfaringer. Hun påpeker at hun ikke kan uttale seg generelt, men har sett en utvikling der unge går stadig dristigere kledd. Hun finner ingen logisk forklaring, fortsetter hun.

Olssons erfaring er del av et mønster. Det er en logisk grunn til at trening er blitt et utstillingsvindu. Som forsker på trening og mening, altså folks beveggrunner for å trene, mener jeg å kunne utfylle bildet ved nettopp å belyse trender.

Et selvbiografisk livsprosjekt

Sosiologer som Anthony Giddens hevder at identitetsforming i vår tid har beveget seg fra røtter til føtter, fra pliktsamfunn til mulighetstorg.

Fra langt på vei å struktureres av faktorer som oppvekststed, klasse, familie (sosiologiens klagesang i minst 30 år har vært at familien er tappet for mening, dermed blir det vanskeligere å se hva man skal med den), arbeid, religion, alder («40 er de nye 30» etc.) og til og med kjønn (ingen kan lenger være sikre på hva det vil si å være mann og kvinne) som kulturelle tvangstrøyer, er identitet et stykke på vei blitt et selvbiografisk livsprosjekt.

Når vi oftere skifter jobb, bosted, nettverk og partner, er det færre knagger å henge identiteten på. Vi må skape og presentere selvet gjennom en valgbiografisk livsstil. Den forteller og ikke minst signaliserer til omverdenen hvem man er, eller mer presist vil være, såkalt refleksiv inntrykksstyring.

Den «Instagram-vennlige» kroppen

Identitet handler om forståelse av hvem man er. Samtidig er identitet en prosess. Mening blir produsert med utgangspunkt i visse kulturelle praksiser som prioriteres fremfor andre meningskilder. Kropp og trening er én meningskilde.

Fordi sosiale kategorier ikke lenger tilbyr svar på hvem man er, oppstår et tomrom. Kroppen er ett av få holdepunkter for iscenesettelse av selvet fordi den markerer identitet og speiler livsstil. Kroppen er derfor både et (status)symbol og en (identitets)markør som reflekterer personlighet og prosjekt.

Kroppen som markør manifesterer seg i treningsmotivenes forskyvning fra sosial (ha det gøy og konkurrere) til instrumentell (streben etter en sunn og appellerende kropp) aktivitet, fra mål (egenverdi) til middel (nytteverdi), og særlig blant ungdom: fra prestasjon (rangering etter idrettslagslogikk) til presentasjon (selvfremstilling etter treningssenterlogikk).

For å låne kollega Ørnulf Seippels formulering: Treningsungdommen er «sprek, vakker og kjedelig». Slik trening er tømt for annen mening enn søken etter den «perfekte», «Instagram-vennlige» kroppen. Det er derfor neppe overraskende at stadig flere unge velger gymmen fremfor idrettslaget.

Plutselig iver etter fjelltur

I en stadig mer stillesittende hverdag for stadig flere, er aktivitet en stadig mindre naturlig, innbakt del av hverdagen. Det må velges.

Da oppstår en polarisert situasjon mellom de som trener og de som ikke trener: De som trener, trener gjerne ofte fordi trening er en integrert, innkjørt del av identiteten og dertil livsstilen. De som ikke har aktivitet som del av sitt prosjekt, velger det ofte helt bort.

Stadig flere markedsfører seg som sporty og kultivert, fordi det anses attraktivt (forbindes med en viss status). Ett av mine favoritteksempler er ungdoms tilsynelatende plutselige iver etter fjelltur.

For omkring ti år siden viste forskning at fjelltur var noe av det kjedeligste ungdom kunne tenke seg. Med sosiale mediers inntog dro plutselig ungdommen til fjells.

En nærliggende tolkning er at ungdom ikke nødvendigvis er blitt naturfrelst, men at fjelltur brukes til å presentere (det man tror er) en forførende identitet – for turen må selvsagt dokumenteres og deles, hvis ikke er den meningsløs!

Viktigere å vise seg frem

Sosiale medier er det tydeligste eksempelet på inntrykksstyring. Her presenteres kun det man tror publikum liker, altså utvalgte deler av personligheten, for eksempel en sunn livsstil og en tiltrekkende kropp.

Tenk på hvor mange ganger man forsøker å ta bilde av seg selv før man er fornøyd nok til å publisere.

Det er for eksempel bevisst markedsføring å lansere «Booty Zone» (selvsagt skal man bruke en engelskspråklig, intetsigende merkelapp) for rumpetrening.

Mads Skauge

Det er syke tilstander i dobbelt forstand (folk blir syke av det).

Så ja, for mange er det blitt viktigere å vise seg frem enn faktisk å trene.

Helsestudioene er både årsak til og virkning av den kroppsfikserte treningen. De både tilfredsstiller og forsterker behov.

Det er for eksempel bevisst markedsføring å lansere «Booty Zone» (selvsagt skal man bruke en engelskspråklig, intetsigende merkelapp) for rumpetrening.

Tydeligere regler for antrekk er god start

Bølger har en uvegerlig tendens til å trekke seg tilbake. Kroppsorienteringen i treningssenterbransjen er nødt til å snu før eller siden. Mens vi venter, må fitnessindustrien være bevisst kroppspresset og kroppsstresset mange står i når de jakter kroppskapital.

Tydeligere regler for antrekk og/eller strengere håndheving av retningslinjene som mange sentre allerede har, er en god start.

Problemet er at det delvis hemmer selvpresentasjonen som treningssentrene nær sagt lever av. Det er spagaten sektoren står i.

Kronikken ble først publisert i Aftenposten 01.05.24

Kontaktperson