Framsnakking er en tildekking av skole og lærerutdanning

Alvorlig mannlig forsker i bibliotek
Framsnakking er en tildekking av skole og lærerutdanning
Framsnakking av skolen og lærerutdanningene har den siste tiden blitt lansert som et grep for å bøte på en alvorlig situasjon. Framsnakking er ikke løsningen, det er i beste fall naivt og ufarlig.

Den siste tiden har norsk skole og lærerutdanning, som unektelig henger tett sammen, igjen havnet under lupen. Utløsende faktor denne gangen er alarmerende lave søkertall til norske lærerutdanningsinstitusjoner. Som vanlig er det ikke mangel på folk som fremmer mer eller mindre kvalifiserte løsninger på problemet. I dette innlegget vil jeg belyse utvalgte sider av situasjonen som gjelder for norsk skole og lærerutdanning, advare mot framsnakking som en saliggjørende løsning, og til slutt forslå en alternativ måte å nærme seg mulige løsninger på.

La oss slå fast noen utviklingstrekk i tilstanden til norsk skole og lærerutdanning. Den siste først: det er lave søkertall til lærerutdanningene, studiebarometeret for høyere utdanning viser at de som er lærerstudenter er de minst fornøyde studentene når det gjelder studiets innhold og relevans, mange nyutdannede lærere som trer inn i skoleverket slutter i løpet av de fem første årene, rektorer og lærere rapporterer om at dagens lærerutdanning innrettet med få fag ikke passer til behovet skolen har – den vil ha lærere med flere fag. Med andre ord er det mye som skurrer med dagens lærerutdanning.

Fra skolen rapporteres det om at stadig flere barn og unge opplever skolen som utfordrende. En fjerdedel av norske elever på 5.–7. trinn oppgir at de svært ofte gruer seg til å gå på skolen, andelen elever som trives på skolen går ned, og i tillegg er stress, mistrivsel og utenforskap kjennetegn som trekkes fram i ulike rapporter. Når det gjelder skolens lærere opplever de å stadig oftere bli utsatt for vold fra elever, de blir pålagt stadig flere oppgaver og større ansvar innenfor samme ressurs, de blir ansvarliggjort for resultater og stadig flere lærere gir uttrykk for at de vil slutte i yrket – for de som tar seg bryet med å tenke seg om bør det ikke være så vanskelig å forstå det siste.

I sum er det altså mange forhold og utviklingstrekk, ikke bare i skolen, men i hele utdanningssystemet som bør gi grunn til bekymring. Framsnakking av skolen og lærerutdanningene har den siste tiden blitt lansert som et grep for å bøte på en alvorlig situasjon. Framsnakking er ikke løsningen, det er i beste fall naivt og ufarlig. I verste fall kan det være et grep som legger lokk på betente og mer overgripende forhold i det norske utdanningssystemet. Framsnakking kan også virke nedlatende overfor de som kjenner situasjonen på kroppen – elever, lærere og lærerutdannere.

Heller enn framsnakking mener vi det er behov for å løfte på lokket, røre rundt i gryta, avsløre ingrediensene, og deretter starte en reel grunnlagsdebatt om hva som skjer, hvorfor det skjer og ikke minst hva og hvor vi vil med norsk skole og lærerutdanning framover. Skal vi komme til bunns i gryta må vi må våge å åpne opp for en bred og kritisk debatt. Er det for eksempel markeds- og konkurransideologien som har blitt drevet for langt?

Kronikken ble først publisert i Trønderdebatt 10. mai 2023.