Hvordan undervise og veilede generasjon Z?

Dosent Asgeir Solstad og professor Øystein Henriksen har vært med på å bygge opp sosialarbeiderutdanningene ved Nord universitet gjennom flere tiår. I sin felles forelesning kastet de et sosiologisk blikk på det som av mange omtales av generasjon Z.

De to nestorene viser til hvordan vi helt siden de greske filosofene har snakket om ungdomstiden, der Sokrates klagde på den håpløse ungdommen. I dag snakker vi også om generasjoner, der dagens unge gjerne omtales som generasjon Z.

Begrepet ‘generasjon’ er ifølge de to forskerne et begrep på lik linje med klasse og kjønn, og et begrep som ble lansert av den ungarske sosiologen Karl Mannheim på 1920 tallet, da han skrev om generasjonsdefinerende erfaring. Slike erfaringer er ikke bestemt av når man er født, men når man er i ungdomstiden.

– Men det å tenke på generasjon som et begrep for seg selv, er ikke så konstruktivt. Som fenomen er generasjon noe som blir til i møter med andre, og da særlig foreldregenerasjonen. En fare med begrepet er at vi bruker det til å forklare hvorfor ungdom er som de er, sier Henriksen.

– Men forklaringer ligger ikke i generasjon Z. Vi må heller spørre oss om hva slags faktorer for eksempel i oppdragelse, skoleverket eller høyere utdanning som virker formende på dagens generasjon, fortsetter han. For rammene vi lever under får betydning for hvordan vi ter oss.

Mindre robuste ungdommer og en foreldregenerasjon som nekter å abdisere

Hvordan kan vi da forstå generasjon Z? Og hva har virket formende på dem? Henriksen forteller om hvordan dagens foreldre vokste opp i en tid preget av stor optimisme, mens dagens unge har andre erfaringer av en verden i stagnasjon og krise.

– Dagens foreldregenerasjon har også gitt dagens unge en annen oppdragelse enn det de fikk selv. De snakker og kommuniserer, og er opptatt av at barna skal synes. Forskere har beskrevet dagens foreldre som tidenes beste. Samtidig har kanskje denne formen for oppdragelse noen sider ved seg som vi ser preg av i dagens unge studerende generasjon, sier Henriksen, og tilbyr en spissformulering: Generasjon Z er generasjonen som hopper høyde med tjukkasmatta på feil side: Det er lite å tråkke fra på, de kommer ikke høyt og slår seg stygt når de detter ned.

Foreldrene til generasjon Z som den første generasjonen som skulle være med ungene på russefest, og også den første generasjonen som etterlyser foreldremøter på høyere utdanning.

Øystein Henriksen

Solstad følger opp:

– Som foreldre har vi oppdratt våre barn med mål om å gi dem et godt selvbilde, og at de skal føle seg komfortabel med tilværelsen. Dagens barn er også mer kompiser med foreldrene enn det min generasjon var. Og så er det kanskje litt sånn, at dagens foreldre også kan sies å ha oppdratt ungene til at de har blitt bortskjemte og gitt dem en overdreven tro på seg selv.

Han mener at denne nærheten og selvbevisstheten på den ene siden er bra, men at det også følger noen utfordringer med denne nærheten mellom foreldre og ungdommen, og selvbevisstheten vi ser:

– De er kanskje mindre robuste som følge av tilnærmingen vi har valgt som foreldre.

Henriksen beskriver foreldrene til generasjon Z som den første generasjonen som skulle være med ungene på russefest, og også den første generasjonen som etterlyser foreldremøter på høyere utdanning.

Fra politiske aktører til flinke piker

Mens forrige generasjon kanskje var mer sosialarbeidere da de søkte studiet, spør Henriksen seg om dagens generasjon i større grad mer utdanner seg til å bli sosialarbeidere. Samtidig er det kanskje en myte at forrige generasjon sosialarbeidere hadde en mer politisk kallstanke, fortsetter han.

Dagens generasjon Z-studenter er kanskje på lik linje med mange av dagens unge opptatt av å være perfekte og redd for å gjøre feil, foreslår Solstad, og forklarer:

– Vi utdanner 90 prosent kvinner. Og der er mange flinke piker, som kan ende opp som sin verste fiende når alt skal være bra. De er opptatt av å gjøre alt rett, og møte alle krav.

Nye institusjonelle rammer former studentrollen

I tillegg er de to forskerne opptatt av hvordan institusjonene og samfunnsutviklingen har skapt nye rammer for utdanningen i møte med de unge:

– Når jeg skal sette ting på spissen sier jeg at jeg ikke er på et universitet lenger, men på en avansert videregående skole, sier Solstad, og ser prøvende ut på forsamlingen, før han forsetter:

– For studenten har fått flere individuelle rettigheter, og vi har fått større krav til at alt skal være tilrettelagt og skreddersydd. I tillegg opplever jeg at studentene i større grad enn før, etterspør manualer og enkle svar.

Vi har fått en klasse av studenter som nærmer seg studier på en annen måte

Asgeir Solstad

Et annet utviklingstrekk er at heltidsstudenten ikke finnes lengre. Studentene jobber mye og studerer ved siden av. De har fritidsaktiviteter og masse annet sosialt liv som skal leves ut. Dette får de til å etterspørre hva som er obligatorisk, og kun delta på det. Og så tror de at de lærer det de trenger på den måten.

– Poenget er at vi har fått en klasse av studenter som nærmer seg studier på en annen måte, enn normalen var i tidligere generasjoner, sier Solstad.

Den erfarne foreleseren forteller at det ikke er uvanlig at det kun er 20 studenter til stede i et kull på 70-80 studenter:

– Jeg kan forstå at de ikke verdsetter undervisning så høyt. Men lavt oppmøte gjør noe med studiemiljø, i tillegg til det den enkelte selv taper.

Det at studentene prioriterer annerledes gjør at de har fått en diskusjon i fagmiljøet om å øke andel obligatorisk undervisning.

– Men problemet er at hvis vi gjør det, oppnår vi det motsatte av det vi ønsker. Vi bygger opp under studentene som mindre selvstendige, som om de var elever på videregående, sier Solstad.

Ønsker å stimulere selvstendighet

De to nestorene har tro på den kommende generasjonen. De opplever at studentene, selv om de ofte velger bort undervisning som ikke er obligatorisk, på lik linje med foreleserne foretrekker fysisk fremfor digital undervisning. Henriksen mener å se en stor forskjell på studenten fra de starter på studiet første dag til de går ut.

– Jeg har nylig fulgt et kull fra starten til slutten, og det man ser ganske tydelig. Det er ikke de samme som sykler ut som syklet inn. Det skjer ganske mye gjennom studiet.

Solstad har tro på det han kaller parallellpraksis. Med dette mener han at studentene er ute i praksis i deler av tiden, og får undervisning og god veiledning underveis, og at det er undervisning som kobler seg opp underveis.

– Hver enkelt student sin erfaring vil da ikke være kliss lik andres erfaring. Det vil kunne stimulere studentenes selvstendighet, mener han.