«Jeg øvde og øvde…»

Stadig færre spiller et instrument, meldte NRK forrige uke. Vi tåler ikke motgangen, sto det. Som lærerutdanner og musikkforsker syns jeg det er tankevekkende. Her er min kommentar. Fra kontoret mitt på Nord universitet i Levanger: Min historie om nettopp det å lære seg å spille et instrument.

Jeg har spilt piano i over 40 år. Og jeg elsker det!

Det første minnet jeg har av å spille piano er hjemme på stua. Far som står ved siden av meg, peker på notene og slår takten med blyanten på kanten av notebrettet. Jeg husker første gangen jeg oppdaga magien i at man kan få musikk ut av et noteark! Jeg var kanskje sju eller åtte år, og spilte Menuett av Bach. (Musikk: Menuett av Johann Sebastian Bach)

Jeg øvde og øvde, og ble en reser på notelesing. Men så husker jeg øyeblikket da jeg skjønte at man kan spille uten at man må se på notene! Jeg lærte meg å spille etter akkorder, og etter gehør. Jeg følte jeg kunne få til alt! Favoritten ble Idas sommervise. (Musikk: Idas sommervise av Georg Riedel)

Jeg fortsatte å øve. Nå ville jeg lære meg pianostykket over alle: Til Elise. Men jeg fikk det ikke til sånn som jeg ville ha det, det ble hakkete og staccato. Og så husker jeg øyeblikket da jeg oppdaga sustain-pedalen. Det var magi! Alt bare fløt over himmelen som i en sommerbris! (Musikk: Til Elise av Ludwig van Beethoven)

Jeg fortsatte å øve. Takk og pris for alle de flinke lærerne jeg hadde opp gjennom tida. De var tålmodige, de! Også de gangene jeg kom på time uten å ha øvd siden sist. De lærte meg å bli glad i så mye forskjellig musikk! Klassisk (Musikk: Pianosonate nr 16 i C-dur, KV 545, av Wolfgang Amadeus Mozart). Musikaler. (Musikk: Memory fra musikalen Cats av Andrew Lloyd Webber).

Men et av de aller fineste piano-øyeblikkene jeg husker, er da jeg skjønte at man kan lage musikk selv. Da var jeg voksen. Og nå er det det beste jeg vet. Bare hør: Den ildfulle pikens vals! (Musikk: Den ildfulle pikens vals av Solveig Salthammer Kolaas).

Gleden ved å lære seg et instrument.