Kunsten å se det usette

Kvinne ved vegg i en foaje
Kunsten å se det usette
Hvorfor er vi så redde for å utfordre etablerte praksiser? Hva skjer om vi tør å ofre vår egen vanetenkning og bekvemmelighet og heller åpner for kreativitet og nytenking - for det usette?

Denne artikkelen er over ett år gammel.

​​​Jeg kan fremdeles huske professor Maurice Mittelmark sine forelesninger på psykologisk fakultet ved UiB og hvordan han nærmest trollbandt oss som studenter. Han var kunnskapsrik, han var engasjert og han var en fabelaktig formidler. Det var nettopp han som inspirerte meg til å gjøre formidling til en kunst som jeg så sterkt ønsket å beherske. Til å våge å gå utenom de opptråkkede stier og til å lære fra de beste. For jeg har alltid lurt på om hva som er det essensielle? Er det pedagogikken i sin rene form som er den sterkeste variabelen for læring, eller er det formidlerens evne til å engasjere, motivere og inspirere som bidrar sterkest? Hva gjør at jeg kan sitte trollbundet på stolen når Kari Martinsen står på podiet og nærmest visker frem sitt budskap, mens jeg opplever en åndelig død og smerte når jeg blir offer for powerpointer tettpakket med tekst jeg med fordel kunne fått oversendt på e-post?

Jeg vil tro det er en kombinasjon. Vi lærer av god pedagogikk og vi engasjeres av intellektualitet, rå kunnskap og evne til formidling.

​​Studentbarometeret fra 2021 og 2022 viser at sykepleierstudentene er de som er minst fornøyde av alle studenter i Norge. Spesielt dårlig er vi på å informere i forkant av praksis og til å gi studenter tilbakemeldinger på eget arbeid og gi god veiledning. I tillegg skårer vi dårlig på hvorvidt lærerne lykkes i å gjøre fagstoffet interessant og engasjerende. Det som overrasker meg er vår manglende vilje til å både ta innover oss, og til å ville endre disse nedslående evalueringene. I boken «Praktisk kunnskap» fra universitetsforlaget skriver Anders Lindseth om når våre forventninger ikke stemmer overens med de praksisene vi opplever og kaller dette for diskrepanserfaring. Det er nettopp den erfarte diskrepansen fra mine egne erfaringer som fikk meg til å stille spørsmål om hva som er de reelle drivkreftene bak den etablerte praksis. Hva er det som hindrer oss i å gripe tak i dårlige resultater og evalueringer, og til å gjøre noe med det?

​​Adferd og påvirkning påvirkes av mer enn av kunnskap alene. Vi påvirkes av bekvemmelighet, av vaner, opplevelsen av belønning, og vi velger derfor ofte minste motstands vei. Daniel Kaneman beskriver dette i boken «Thinking fast and thinking slow» hvor han forklarer hvorfor atferder må ses som en vurdering av opplevd kostnad. Lærere og studenter tenker som alle andre økonomisk over sin bruk av tid, sine penger og sin innsats. Målet er å komme i mål med minst mulig plunder og med minst mulig kostnader. Da er det enklere å snu bunken fra i fjor, fremfor å skape noe nytt. Men det forteller oss også om hvordan vi kan endre dette, nemlig gjennom å gjøre det enklere, mer motiverende og mer besparende å lage god undervisning. Vi må bygge kultur for lek, eksperimentering, kreativitet og mot. En kultur hvor det å våge å feile, ses som attraktivt, besparende og som en nøkkel til det å lykkes.

Habitus er også (u)kultur. Mer komplisert, men også mer forståelig, blir dette i lys av Pierre Bourdieu sine teorier. Bourdieu snakker om habitus, som er etablerte systemer, som uavhengig av deres nytteverdi, opprettholdes grunnet internaliserte og aksepterte persepsjoner, tradisjoner og virkelighetsbilder. Og innenfor disse etablerte strukturene opprettholdes ideene om hva som er den sosiale normen, hvorfor vi gjør som vi gjør, og at alle som utfordrer det bestående, utfordrer selve habitus av den etablerte praksis.

Strukturer og kulturer må aldri stå i veien for vår utsikt til vår horisont. Vi må kontinuerlig utvikle relevansen av våre fag og deres nytteverdi i speilingen av samfunnets behov og etterspørsel.​​

​Mot er et premiss for å handle på tanken og ideen om det usette. Vi har alle erfart å planlegge reiser til land og til steder vi aldri har vært. Vi tar sjansen på at nettopp denne reisen blir det vi ønsker å oppleve, og vi tillater oss til å se det usette og falle til ro med ideen om det som skal bli, men som enda ikke er erfart. Dette er overførbart i alt vi gjør, at vi våger å plassere oss i målet og suksessen vi prøver å oppnå. At vi ser oss selv over målstreken etter ha slept oss gjennom en halvmaraton, eller at vi står på podiet etter et endt semester og tar imot hyllest og ære for å ha lykkes med å bygge et emne som ga gode resultater. Det ble som vi hadde sett. Fordi vi våget å se det usette.

Forretningsfilosofen Anders Indset skriver i boken “Vill kunnskap” at dagens ledere trenger fortidens filosofer i kombinasjon med morgendagens vitenskapelige kunnskap og teknologi. Vi lever akkurat nå i en digital transformasjon som vi som fagfolk må takle, og som vi må overliste. Fortiden skal ikke være vår fremtid og vi må forlate inngrodde tankemønstre som opprettholder det som er eller det som var. Vi må derfor våge å leve mellom paradigmer, altså utfordre det bestående gjennom å se det usette og være villige til å skape nye virkeligheter.

​Kreativitet er en egenskap vi alle har, men dersom vi ikke bruker den, blir det som med muskler som ikke brukes, den visner. Kreativitet er en forutsetning for å kunne løse åpne problemer, noe førsteamanuensis Torild Oddane skriver i sin bok «Kreativitet og innovasjon, fem sider av nesten samme sak». Og selv om de fleste problemer vi står overfor er nettopp åpne, prøver vi paradoksalt nok å løse disse åpne problemene og utfordringene i lukkede bokser og prosesser. Problemenes og utfordringenes natur er et sammensurium av foranderlige variabler, dynamiske strukturer, rigide prosesser og uforutsigbarheter. Hvordan løser vi klimautfordringer? Hvordan implementeres et nytt datasystem i sykehuset? Og hvordan redder Kari og Bente ekteskapet sitt?

Det er en kunst å våge. Ha mot til å stå i det usette og i det som enda ikke erfart. Og satse på at vi lander over målstreken med ny forståelse og kunnskap som skaper nye virkeligheter.

Å bli født kan noen ganger være en livstruende hendelse. En del barn kan bli født med navlestrengen rundt hodet, eller kan av ulike ​grunner miste surstofftilførsel og dermed potensielt få permanente hjerneskader. Nedkjøling av disse babyene fra 37 grader til 33,5 grader i 72 timer redder liv og hinder at barnet utvikler alvorlige funksjonsnedsettelser og skader. Nyfødtintensivavdelingen ved Oslo Universitetssykehus kan fortelle at sykehuset har reddet mange barn med denne innovative metoden siden 2007. Men noen måtte våge å kjøle ned den første babyen. Noen måtte våge å se det usette, erfare det som enda ikke er erfart, for å oppdage at det utenkelige var mulig. Innovasjon er ikke flaks. Men kunnskap, visdom, erfaring og kollektive prosesser satt sammen i nye virkeligheter og dermed nye praksiser.

Vi må skape læring gjennom kunsten å oppdage. Vi må gi rom og tillatelse til å feile, og mot til å se.​

Kronikken ble først publisert i Khrono 03.04.23

Kontaktperson