Nå hever jeg stemmen

Jeg sitter i sofaen foran TV-en. Jeg ser Urix på NRK og har vondt i magen. «Frykten på campus», heter episoden. Trump har satt i gang en massiv kampanje mot universitetene for å fjerne såkalte «antiamerikanske holdninger». Episoden handler om at studenter og ansatte på universitetene i USA har blitt redde for å si meningene sine. Trump har stoppet mangfoldstiltak. «Inkludering» og «likestilling» har blitt fyord. Og forskning på tema som inneholder ord som «kvinne» eller «rasisme», risikerer å bli avvist og miste økonomisk støtte. Det er ganske uvirkelig å se på, og jeg kjenner at det knyter seg i magen. Trump har også fjerna offentlig forskningsdata, slik at de ikke lenger er tilgjengelige for folk flest, kommer det fram. Viktig forskningsdata innen helse og klima. Særlig hvis de inneholder mangfoldsperspektiv eller kjønnsforskning. I tillegg har Trump sendt ut krav om jevnlige gjennomganger av meningene til ansatte og studenter ved amerikanske universitet. Det er nesten ikke til å tro. Studenter har blitt redde for å uttale seg. Ansatte frykter at de blir kontrollert og overvåket.

Jeg kjenner på en knugende uro. Jeg tenker på at Trump nylig innsatte seg selv som styreleder i Kennedy Arts Center. For å styre kunsten og kunstnerne. Ha kontroll på hva som vises på scenen. Han startet med å avlyse en konsert som skulle holdes av et kor med skeive sangere. Ja, for kunst er makt. I krig er det ofte kunstnerne som blir kneblet, fordi de får sagt det usigelige. Og som et ledd i behovet for å kontrollere verdenssamfunnet, er Trump nå altså i ferd med å innskrenke både den kunstneriske og akademiske friheten. Det er alvorlig. Det er derfor jeg har vondt i magen.

«Frykten på campus». Jeg forstår ansatte og studenter i USA godt. Jeg er fortvilet på deres vegne. Jeg er fortvilet på egne vegne. På akademias vegne. «Akademisk frihet». Som jeg tar som en selvfølge. Ja, jeg tar det som en selvfølge at jeg som universitetsansatt kan si hva jeg mener. Det er jo jobben min å tenke selv! Å mene noe! Det er det jeg er ansatt for! Det er det jeg mottar lønn for! Derfor skal jeg gjøre akkurat det her og nå. Jeg skal si hva jeg mener. Om en rekke ting. Jeg skal si hva jeg mener om mangfold, inkludering, likestilling, kjønn, klima, skeive, Palestina, musikk. Og akademisk og kunstnerisk frihet.

Jeg er lærer, musiker og forsker. Jeg forsker på kunstens plass og betydning i samfunnet. Jeg forsker på skole og utdanning. Jeg mener at vi skal ha en skole som inkluderer alle. En skole som har plass til alle. En skole som verdsetter mangfoldet av ulike mennesketyper, mangfoldet av ulike kunnskapsformer, mangfoldet av ulike meninger. Jeg mener at alle mennesker er like mye verd. Jeg mener at alle typer kunnskap er like mye verd. Jeg mener at kroppslig og praktisk kunnskap må verdsettes mer i skolen. Jeg mener at vi må danse mer. Jeg mener at skeive skal få gifte seg (og holde konserter i massevis!). Jeg mener at det å elske en av samme kjønn er en menneskerett. Jeg mener at kvinner skal tjene like mye som menn. Jeg mener at menn skal tjene like mye som kvinner. Jeg mener at kunst og kultur er kjempeviktig. Livsviktig. Jeg mener at kunst og kultur er så viktig at det innimellom, og stadig vekk, bør prioriteres før nye veier. Jeg mener at nå må vi ta innover oss klimaendringene og redusere de menneskeskapte klimautslippene. Jeg mener at bombingen av Gaza er en tragedie. Meningsløs. Helt forferdelig. Jeg føler meg maktesløs når jeg ser bilder av gråtkvalte mødre med døende barn i armene sine. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

I USA har det å engasjere seg i Palestina-saken blitt svært risikabelt. Jeg stiller med stolthet og glede opp på solidaritetskonsert for Palestina denne uka. For å vise min støtte. For gjennom musikken å benytte meg av friheten til å si hva jeg mener. Fordi jeg gjennom å bruke stemmen min, og musikken, føler at jeg kan bidra bitte litt i denne meningsløsheten.

«For å sikre et sterkt og uavhengig kulturliv, må vi stå sammen. Vi må heve stemmen», sa Creo-leder Hans Ole Rian, i et innlegg på LO-kongressen nylig. Nå hever jeg min.

Kronikken ble først publisert i Adresseavisen 15.05.25