Når språket fratar kvinner retten til å sørge

Jeg hadde planlagt livet vårt sammen. Da de kalte det en abort, føltes det som om tapet mitt ikke telte.

Kvinne, 29 år

Sitatet er hentet fra en studie vi nylig har gjennomført, der vi har intervjuet kvinner som på ordinær ultralyd i uke 18 oppdager at noe er alvorlig galt med barnet de venter.

Plutselig stilles de overfor et umulig valg: Skal de fortsette svangerskapet, vel vitende om at barnet kanskje ikke er «forenlig med liv», eller skal de avbryte det?

En språkkonflikt midt i krisen

Den 15. oktober markeres den internasjonale dagen for å minnes barn som dør i svangerskapet eller tidlig i livet.

Noen kvinner som mister barn, opplever det som vanskelig å finne rom til å sørge over tapet fordi både omgivelsene og helsevesenet ofte graderer sorgen etter hvor langt svangerskapet har kommet.

Kvinnene i vår studie opplever å bære på et barn. De omtaler seg selv som vordende mødre, de har planer for barnets fremtid og de har forberedt seg på et liv som familie.

Kanskje har de kjøpt inn utstyr, bygget seng og delt nyheten med omverdenen.

Når bobla sprekker, forsterkes sjokket. I møtet med helsevesenet møter de et annet språk: kvinnene omtales som pasienter, barnet omtales som et foster med medisinsk avvik, og en mulig avslutning beskrives som en abort.

Denne språklige avstanden er mer enn semantikk. Den skaper en dyp konflikt mellom kvinners egne erfaringer og de ordene de hører i behandlingsrommet.

Det er ingen grunn til å tro at helsepersonell ønsker å påføre ekstra smerte. Språket de bruker, er medisinsk korrekt og faglig standardisert. Og kanskje er det nettopp derfor ordene blir så kraftfulle?

Når sorgen må forsvares

Språk skaper virkelighet. Når det oppleves som avstandsskapende, kan det gjøre en uutholdelig situasjon enda vanskeligere å bære.

Det eneste bildet jeg har er fra obduksjonen. Jeg måtte be om det selv, men det er beviset på at han har eksistert.

Kvinne, 39 år

For kvinnene i vår studie handler det ikke om antall svangerskapsuker eller medisinske definisjoner på et levedyktig barn, men om retten til å være mor – selv om barnet aldri fikk leve utenfor livmoren.

Når språket reduserer tapet til et «avbrudd», opplever de det som om sorgen ikke teller, som om retten til å sørge gradvis forsvinner jo tidligere i svangerskapet det skjer. Derfor må de selv legitimere sorgen – med ord som «fødsel» og «barn», og med minner som fungerer som bevis: et avtrykk, et bilde eller en grav å gå til.

Gjennom å fortelle sin historie med egne ord viser de omgivelsene at dette ikke bare var et svangerskap som tok slutt, men et barn som aldri fikk leve:

Jeg omtaler det som en fødsel … Jeg kan ikke si til folk at vi bare hadde en abort, for det føles som å viske ut sønnen min.

Kvinne, 33 år

Hva slags språk trenger vi?

Det er ikke et spørsmål om å erstatte medisinske begreper. Selvfølgelig må helsepersonell bruke presise ord når det er nødvendig.

Men det handler om å være bevisst på at ordene ikke bare beskriver, men også berører.

Når en kvinne omtaler det hun bærer som sitt barn, bør hun møtes med ord som anerkjenner det. Når en familie opplever å miste, bør det få kalles et dødsfall – også om barnet aldri fikk leve utenfor livmoren.

Å bruke et språk som møter og bekrefter foreldrene der de er, er ikke en medisinsk unøyaktighet.

Det er en menneskelig nødvendighet.

En oppfordring på denne dagen

Den 15. oktober minnes vi alle barna som aldri fikk leve, og alle foreldrene som bærer på en sorg samfunnet sjelden ser.

Det minste vi kan gjøre, er å gi denne sorgen et språk. Vi trenger et helsevesen som anerkjenner at tapet er reelt, at morsrollen begynner lenge før fødselen, og at ordene vi velger kan avgjøre om sorgen får rom og kan bli delt, eller båret i stillhet.

For kvinnen er det et barn. Språket vårt må aldri frata henne retten til å sørge som en mor.

Kronikken ble først publisert på psykologisk.no