Et speil av vår tid: Nobels fredspris er ikke bare en pris. Den er et speil av vår tid, et moralsk kompass – og noen ganger en kilde til debatt. Kanskje må og bør det alltid være slik, skriver kronikkforfatteren. Foto: rodrickbeiler/istockphoto
10. oktober 2025 blir det kunngjort hvem av de 338 nominerte kandidatene til Nobels fredspris (244 personer og 94 organisasjoner) som vil få tildelt den gjeve prisen og dermed komme til Oslo og Rådhusets høytidelige sal i desember for å motta prisen. Nobels fredspris er nok den mest ærefulle prisen man kan bli tildelt og vekker oppmerksomhet i hele verden. Likevel er det også en pris som blir både hyllet og kritisert, som løfter frem heltemodige individer og organisasjoner, men som samtidig vekker debatt. Hva er egentlig historien bak denne prisen, og hvorfor vekker den så sterke følelser?
Historien om Nobels fredspris begynner med en mann som ironisk nok tjente sin formue på eksplosiver. Alfred Nobel, den svenske oppfinneren av dynamitt, etterlot seg ved sin død i 1896 en av Europas største formuer. Men i sitt testament fra året før, gjorde han noe uventet: Han bestemte at pengene skulle brukes til å opprette fem priser – for fysikk, kjemi, medisin, litteratur og fred.
Mange har spekulert i hvorfor Nobel valgte Norge.
Det var den siste prisen, fredsprisen, som skulle få en helt spesiell rolle. I motsetning til de andre, som blir delt ut i Stockholm, skulle fredsprisen deles ut i Oslo, av en komité oppnevnt av Det norske Storting. Dette var et dristig valg, særlig fordi Norge på den tiden fortsatt var i union med Sverige. Mange har spekulert i hvorfor Nobel valgte Norge – kanskje fordi han så landet som mer nøytralt, eller ønsket å styrke dets rolle i internasjonalt fredsarbeid.
Formålet med fredsprisen var tydelig formulert i testamentet: Den skulle gå til den som «har virket mest eller best for folkens forbrødring, avskaffelse eller reduksjon av stående armeer, samt dannelse og spredning av fredskongresser». Med andre ord: en pris for dem som bygger broer, demper konflikter og fremmer dialog.
Gjennom over 120 år har Nobels fredspris løftet frem modige enkeltpersoner og organisasjoner som har kjempet for fred, rettferdighet og menneskerettigheter. Blant de mest ikoniske vinnerne finner vi Martin Luther King Jr., som ble hedret for sin ikke-voldelige kamp for borgerrettigheter, Moder Teresa for sitt arbeid blant de fattigste i India (1979), Mikhail Gorbatsjov for sin ledende rolle i de gjennomgripende endringene i forholdet mellom Øst og Vest og den kalde krigens slutt (1990), og Nelson Mandela og Frederik de Klerk, som bidro til å avslutte apartheid i Sør-Afrika (1993). Vi må heller ikke glemme Malala Yousafzai, som bare 17 år gammel ble den yngste mottakeren av prisen noensinne, for sin kamp for jenters rett til utdanning (2014), eller Maria Ressa, som sammen med den russiske redaktøren Dmitrij Muratov, ble tildelt Nobels fredspris i 2021, for deres modige kamp for ytringsfrihet. Også organisasjoner som FNs fredsbevarende styrker, Røde Kors, og Leger Uten Grenser har mottatt prisen for deres utrettelige humanitære arbeid i konfliktområder.
Men fredsprisen har også skapt debatt. Allerede ved den første utdelingen i 1901, da prisen gikk til Henri Dunant og Frédéric Passy, oppsto uenighet. Enkelte mente det var feil å gi prisen til Røde Kors, fordi organisasjonen kunne bidra til å ufarliggjøre krig ved å gjøre den mer «human». Flere tildelinger har siden skapt sterke reaksjoner. I 1973 fikk Henry Kissinger prisen for Vietnam-avtalen, til tross for at krigen fortsatte – og hans medvinner Le Duc Tho nektet å ta imot prisen. Tildelingen av prisen året etter (i 1974) var også svært kontroversiell, da Eisaku Sato, Japans statsminister, fikk prisen for sin angivelige motstand mot atomvåpen. Senere dokumenter viste at han selv hadde kalt landets anti-atompolitikk for «nonsens», og det kom frem at han trolig fabrikerte sin egen nominasjon. Også tildelingen til Yasir Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin i 1994 for Oslo-avtalen ble møtt med kritikk, da freden aldri ble realisert og konflikten fortsatte.
Også i nyere tid har prisen skapt debatt. I 2009 mottok Barack Obama prisen etter bare noen måneder som president, noe mange mente var forhastet. Og da EU fikk prisen i 2012, ble det stilt spørsmål ved om en politisk union burde motta en fredspris. Tildelingen av Nobels fredspris 2019 til Etiopias statsminister Abiy Ahmed ble i utgangspunktet hyllet som et håpefullt gjennombrudd for fred på Afrikas horn. Han fikk prisen for sin avgjørende rolle i å avslutte den langvarige grensekonflikten med nabolandet Eritrea, og for å ha igangsatt demokratiske reformer i hjemlandet. Men mange mente også da at prisen kom for tidlig, en kritikk som viste seg berettiget da det kort tid etter at Abiy mottok fredsprisen, brøt ut borgerkrig i Tigray-regionen i Etiopia.
Fredsprisen har med andre ord ikke bare kastet lys over fredens forkjempere – den har også speilet verdens konflikter, maktspill og moralske dilemmaer. Komiteens valg har ofte vært modige, men også politisk ladede, og har tidvis utfordret grensene for hva som egentlig kan kalles fredsarbeid.
Nobelkomiteen, oppnevnt av Stortinget, har gjennom årene blitt både hyllet og kritisert for sine valg.
At Norge har fått ansvaret for å dele ut fredsprisen, har gitt landet en unik posisjon i internasjonal politikk. Nobelkomiteen, oppnevnt av Stortinget, har gjennom årene blitt både hyllet og kritisert for sine valg. Noen mener prisen har blitt for politisert, andre at den har mistet sin opprinnelige hensikt. Likevel er det ingen tvil om at prisen fortsatt har en enorm symbolsk kraft.
Fredsprisen i dag – mer relevant enn noen gang?
I en tid preget av et økende antall væpnende konflikter verden over, og krig i Europa og på Gaza, i kombinasjon med økende autoritære strømninger, er behovet for fredsbygging og internasjonalt humanitært arbeid og solidaritet større enn på lenge. Flere av årets nominerte svarer godt til denne beskrivelsen. Sudans Emergency Response Rooms er en av disse og oppsto som en grasrotbevegelse med tusenvis av sivile frivillige i kjølvannet av utbruddet av borgerkrigen i Sudan i 2023 som har ført 100 millioner mennesker på flukt og blir omtalt som en humanitær katastrofe. En annen som er verdt å trekke fram, er Komiteen for beskyttelse av journalister (Committee to Protect Journalists, CPJ). Aldri før har så mange journalister mistet livet på ett år. Ifølge CPJ ble 124 journalister og medie-arbeidere drept i 2024, mange av dem i krigsherjede områder som Gaza, Sudan og Ukraina. I Gaza alene ble nesten 70 prosent av de drepte journalistene registrert. I Russland, Myanmar og Afghanistan er uavhengige medier under konstant press, og i flere land er det å rapportere sannheten blitt en livsfarlig oppgave. Når journalister knebles, trues eller drepes, svekkes ikke bare demokrati, men også selve muligheten for åpen debatt, deliberasjon og fredelig konfliktløsning forvitrer.
Hva så med Trump?
Årets store kontrovers og debattema er selvfølgelig hvorvidt president Donald Trump kan komme til å vinne Nobels fredspris, en pris han selv gjentatte ganger og helt siden sin første presidentperiode har sagt han fortjener og bør få. Han er ikke alene om å mene dette, og har faktisk vært nominert til fredsprisen en rekke ganger, både av amerikanske politikere og andre stater. En av de mest profilerte nominasjonene kom fra den republikanske kongressrepresentanten Claudia Tenney, som i desember 2024 fremhevet Trumps rolle i å megle frem Abraham-avtalene – en historisk normalisering av forholdet mellom Israel og flere arabiske stater i 2020. Trump har også blitt nominert av Israels statsminister Benjamin Netanyahu, Pakistans regjering og Kambodsjas statsminister Hun Manet, men flere av disse nominasjonene kom etter fristen 1. februar, og vil derfor mest sannsynlig ikke være gjeldende før 2026.
Trump selv hevder å ha «avsluttet sju kriger», og nylig antydet han at han er i ferd med å avslutte en åttende, dersom hans foreslåtte fredsplan for Gaza blir akseptert av Israel og Hamas. Under en tale til militære ledere ved Marine Corps Base Quantico forrige uke sa han:
«Ingen har noen gang gjort det. Får du Nobels fredspris? Absolutt ikke. De gir den til en fyr som ikke har gjort en dritt.»
Selv om Trump har vært en gjenganger og favoritt på bookmakeres lister, er det imidlertid veldig uklart om hans navn faktisk blir diskutert i Nobelkomiteens lukkede møter. Komiteen har tradisjon for å belønne langsiktig, multilateral innsats for fred, og eksperter peker på at Trumps skepsis til internasjonale institusjoner som blant annet FN ikke akkurat taler til hans fordel, og at det vil være en stor overraskelse om han faktisk skulle komme til å få prisen, i alle fall i år.
Eksperter peker på at Trumps skepsis til internasjonale institusjoner som blant annet FN ikke akkurat taler til hans fordel.
Uansett vil tildelingen av årets Nobel fredspris ikke være uten politiske implikasjoner. Gis den til aktører som CPJ kan dette bli tolket som en kritikk av autoritære regimer som undertrykker pressefriheten, men også som en påminnelse til vestlige demokratier om å verne om sine egne institusjoner. I en tid hvor desinformasjon sprer seg raskere enn fakta, og hvor tilliten til medier er under press, er dette en pris helt i tråd med tidsånden. Samtidig vil den dermed være en kritikk også av vår nærmeste allierte og kanskje den viktigste aktøren av alle, både med tanke på å få gjort noe med krigen mellom Russland og Ukraina, og på Gaza, for ikke å snakke om det multilaterale samarbeidet i seg selv. Hvor dristige tør Nobelkomiteen og Norge å være?
Nobels fredspris er ikke bare en pris. Den er et speil av vår tid, et moralsk kompass – og noen ganger en kilde til debatt. Kanskje må og bør det alltid være slik.
