Praktisk kunnskap og profesjons­utdanningene

Studenter i akuttmottak under øvelse. Foto

Poenget er ikke å se bort fra forskning, men å gjøre selve yrkesutøvelsen til omdreiningspunktet som arrangerer forskningens landskap, skriver kronikkforfatterne. Illustrasjonsfoto: Øyfrid S. Knudsen

Praktisk kunnskap og profesjons­utdanningene
KRONIKK: Spørsmålet er ikke om utdanningen skal være forskningsbasert eller erfaringsbasert, men hvordan vi kan skape gode utdanninger som lærer studentene å arbeide med praksis og erfaringer på akademisk vis.

Profesjonsmeldingen som ble lansert 5. april har skapt debatt om fremtiden til profesjonene og ikke minst til profesjonsutdanningene. Spørsmål om akademisering av og forskningens plass i disse utdanningene har dominert de fleste meningsutvekslingene.

Profesjonsmeldingen bruker gjennomgående uttrykk som «forskingsbasert kunnskap» og «erfaringsbasert utdannelse». Ideen om at begge typer kunnskap er viktig er noe det er allmenn enighet om. Men, enten/eller spørsmål om man skal bygge utdanninger rundt forskning eller rundt levd erfaring fra feltet bommer fullstendig på målet. 

Det er derfor ikke vanskelig å slutte seg til konklusjon i OsloMets prorektor for utdanning Silje Fekjærs innlegg når hun sier at «istedenfor å diskutere hvorvidt vi skal ha teori eller praksis, bør vi heller diskutere hvordan vi på en meningsfull måte kan kombinere det inn i utdanningene». 

Debatten omhandler ikke et ja eller nei til akademisering, men heller om hva slags akademisering vi skal ha.

I de senere årene har vi vært vitne til et paradigmeskifte i måten kognisjon og kunnskapsutvikling skal forstås i disipliner som evolusjonspsykologi, kognisjonsvitenskap, pedagogikk og filosofi. Disse går i økende grad bort fra et boklig paradigme hvor kunnskap er noe som sitter i hodet, til et fokus på kroppens rolle i kunnskapsutvikling og ikke minst, til de sosiale og materiale omgivelser som muliggjør læring og handlingsmuligheter for å møte de komplekse utfordringer som hverdagen byr på. 

Boklig læring er viktig, men det er vesentlig underordnet evnene til å navigere komplekse kontekster ved å trekke fra og integrere ulike slags kunnskap i respons til situasjonenes egenart.

Vi må i økende grad ta på alvor praksisfeltets komplekse sammensetning som premissgivende for den kunnskapsbasen som både den enkelte utøver og profesjonen må besitte.

McGuirk, Halås og Fuglseth

Profesjonsmeldingen som viser til de «komplekse oppgaver» som utøvere må løse (s. 7) og til en forskning som bidrar til utvikling av utøverens autonomi og evnen til å bruke faglig skjønn i møte med disse oppgavene (s. 9), etterlyser en profesjonsutdanning som følger samme spor. Dette betyr ikke bare at profesjonsforskning skal omhandle saker som dukker opp i praksisfeltet, noe som alle sikkert vil slutte seg til, men at vi i økende grad må ta på alvor praksisfeltets komplekse sammensetning som premissgivende for den kunnskapsbasen som både den enkelte utøver og profesjonen må besitte.

I møte med sammensatte problemstillinger må utøveren skape det som Harald Grimen har kalt for praktiske synteser, der hun trekker veksler på flere former for kunnskap som er både flerfaglig, flerstemmig og flerdimensjonal. 

For å gjøre jobben sin, trenger for eksempel sykepleieren innsikt i ulike fag som anatomi juss og etikk, samt en rekke tekniske ferdigheter. Hun må ikke minst besitte evnen til å håndtere den kompleksiteten hun møter i hverdagen på en kritisk og reflekterende måte og i dialog med pasienten og andre aktører.

Gjennom kritisk refleksjon kan subjektiv erfaring bli til prøvd og begrunnet erfaringskunnskap. Med en vitenskapelig bearbeiding kan dette lede til utvikling av objektive innsikter i form av viten, forståelse, innsikt, ferdigheter, holdninger og/eller atferdsmønstre, med en allmenn gyldighet som peker ut over utøveren (subjektet) og situasjonen. 

Praktisk kunnskap er kontekstuell og situasjonell, og dominert av takt, skjønn, dømmekraft og fronesis: Man skal gjøre det rette til rett tid på rett måte.

Poenget er derfor ikke å se bort fra forskning, men å gjøre selve yrkesutøvelsen til omdreiningspunktet som arrangerer forskningens landskap. 

Dette betyr ikke at vi skal ta utøverens rått leverte og umiddelbare oppfatninger som god fisk, men at en reflekterende og kritisk tilnærming til utøvelse skal stå mer sentralt i hvordan vi forholder oss til profesjonsutdanningens fremtid.

Spørsmålet er derfor ikke om utdanningen skal være forskningsbasert eller erfaringsbasert, men hvordan vi kan skape gode utdanninger som lærer studentene å arbeide med praksis og erfaringer på akademisk vis.

Kronikken ble først publisert i Khrono 03.05.24