Roper varsku om kirkens praksis rundt dødsbudskap

Nils Åge Aune (57) er daglig leder i Kirkens Bymisjon i Trondheim, mens Silje Kristin Meisal (40) er sogneprest på Sverresborg. For få uker siden satt de på skolebenken for siste gang, da de forsvarte sin masteroppgave i kunnskapsledelse (MKL) ved Nord universitet. 

Sammen har de gått i dybden på et område innenfor kirken de opplever at det er minst innsyn i: Prester som går med dødsbudskap. 

– Det ringer på døra, og når den blir åpnet er det oss folk ser på den andre siden. Bare et fåtall kjenner til hva som foregår når et slikt oppdrag blir utført, og fra vår egen praksis så vi at man ikke snakker om det internt i kirka heller, sier Nils Åge.

Silje nikker: – Alt ligger på den enkelte prest. Det er rett og slett en lite kommunisert praksis som vi fant spennende å forske på. 

Ensomme bærere av dystre budskap

Nils Åge og Siljes masteroppgave er et såkalt kvalitativt studium, hvor de har intervjuet i alt fem prester i alderen 30 til 70 år. 

– Prestenes egne fortellinger er bærende i oppgaven, forteller Silje.

De beskriver en praksis innad i kirken, hvor prestene formidler dødsbudskap i år etter år, uten verken tilbakemelding eller evaluering. Underveis i samtalene ble dette understreket som et stort savn.

– Vi kan sammenligne oss med politiet, som også ofte er ute på en slik type skarpe oppdrag​. De opererer i team, og de debriefer umiddelbart etterpå. Dette har de rutiner på, i motsetning til prestene, som opererer på egen hånd. Prester er på vakt i en uke av gangen, og i vår krets får vi beskjed om å logge av etter den uken, og å ta kontakt med prosten om vi har opplevd noe ubehagelig. Jeg er usikker på i hvor stor grad en slik mulighet blir benyttet, sier Silje og ser på Nils Åge.

– Veldig lite, svarer han.

Tolkning av situasjonen

Gjennom forskningsprosjektet oppdaget de at prestene hadde store likhetstrekk i hvordan de løste den vanskelige oppgaven.

– Alle bruker intuisjon. De tar i bruk erfaring, ryggmargsrefleksen og magefølelsen, og de tolker rommet. Dette hadde vi mistanke om på forhånd, forklarer Silje.

– Så mange dødsbud blir overlevert per prest, men all kunnskapen de har samlet opp sitter i hver enkelt prest. Organisasjonen er kunnskapsløs på det, sier Nils Åge.

Intervjuobjektene fikk i oppgave å fortelle om et møte som de opplevde som bra, og ett som ikke kjentes bra.

– Prestens egen rolleforståelse er sterk. Man omtaler sjelden sin egen rolle som en jobb, men som et kall eller en tjeneste. Det former oppdraget veldig: Man skal være sterk, en hjelper og en trøster, sier Nils Åge.

En av intervjuobjektene ble avvist da han bar frem dødsbudskapet.

– Han overleverte budskapet, fikk et «Takk», og et «Nå kan du gå». Det at han ikke fikk være der til vedkommende fikk andre pårørende hjem, at han ikke kunne trøste og tjene, fikk ham til å føle det som at han ikke hadde gjort jobben sin, forteller Silje.

Voldsomme, fortettede øyeblikk

Tyngden i fortellingene om møter som ikke gikk bra, fester seg veldig hos presten. Nils Åge omtaler dem som så voldsomme opplevelser, så fortettede øyeblikk, at man bærer dem med seg i tiår etter tiår.

– Noen av dødsbudskapene kan komme så brått på og bli så brutale at du kan føle deg alene og hjelpeløs når du møter opp på døra. Du kommer inn i et hus, en familie er samlet, og så skal du presentere et sånt budskap. Da oppdager du at reaksjonene er veldig forskjellige. En person kan gjemme seg i et rom, mens to andre holder rundt hverandre. En fjerde har hodet nedi mobiltelefonen, og en femte hyler og skriker. Kompleksiteten er overveldende, sier Nils Åge lavt.

I følge studien anses presten i de fleste tilfeller som tillitsvekkende. Bare i ett tilfelle ble presten vist bort uten å ha fått levert dødsbudskapet i det hele tatt.

Da Silje og Nils Åge søkte etter tidligere forskning på området, fant de lite og ingenting. 

– Vi spurte oss for på norske utdanningsinstitusjoner, og fikk oppdrevet to mindre dokument: En HMS-undersøkelse og en gammel spesialoppgave. Det samme svaret fikk vi overalt: «Dessverre kan vi ikke hjelpe dere, men det er utrolig flott at dere forsker på dette!» sier Silje.

Silje og Nils Åge beskriver en situasjon hvor det ikke fins noen manual til bruk for prester som skal levere dødsbudskap.

– Det fins en how-to liste, men den ser ikke ut til å bli benyttet, sier Nils Åge.

Hva håper dere at denne studien skal føre til?

– Det er behov for en større, kvantitativ analyse av forholdene. Og potensialet rundt kunnskapsdeling innad i organisasjonen er stort. I tillegg kommer dette med sikring, sier Nils Åge, som selv har opplevd sørgende som ikke vet hva de gjør, og plutselig blir voldelige.

– Vi sender unge og nyutdannede kvinnelige prester ut til alle døgnets tider for å overlevere dødsbudskap. Vi trenger å styrke tryggheten rundt denne praksisen, sier Nils Åge.

Anerkjennelse og nye jobber

Silje og Nils Åges masteroppgave har allerede vekket oppsikt på flere nivå. 

– Prestenes fagforening spurte etter oppgaven med én gang, og var veldig ivrige. For det vi oppdaget da vi forsket på dødsbudskap var at det har et klart arbeidsgiveraspekt i seg, sier Nils Åge.

Som MKL-studenter har begge to dessuten erfart at nye dører har åpnet seg. Nils Åge, tidligere prost i Strinda, Heimdal og Byåsen prosti, startet nylig i jobben som daglig leder på Kirkens Bymisjon i Trondheim. Mens Silje har fått 20 prosent lederansvar i sin jobb som sogneprest i løpet av studietiden.

– Slike jobbskifter underveis og rett etter endt MKL-utdanning er svært vanlig, forteller førsteamanuensis Hege Eggen Børve ved Nord universitet.