Over grensa: Vi har alle en innebygd grense mellom det vi oppfatter som offentlig og det som oppleves privat. Når noen tramper over denne grensa, kjennes det invaderende og nærmest krenkende, skriver Hilde Gunn Slottemo, professor ved Nord universitet. Foto: Lise Musum Stangvik.
Vi har sett det alle sammen: Folk som deler ting på Facebook eller Instagram som vi oppfatter som privat og intimt: Bilder av egne unger, minneord om avdød familie, fortellinger om egen sykdom, sukkersøte kjærlighetserklæringer mellom nyforelskede par, nærbilder av struttende gravidemager
Noe av det kan vi synes er greit, andre ting er så pinlig at vi får mest lyst til å plassere en pute foran øynene. For vi har alle en innebygd grense mellom det vi oppfatter som offentlig og det som oppleves privat. Når noen tramper over denne grensa, kjennes det invaderende og nærmest krenkende.
Kanskje er redselen for å være ensom blitt sterkere i de sosiale medienes tid?
Hilde Gunn Slottemo
Hva motiverer folk til å dele? Hvordan virker de nye delingsmulighetene på oss som mennesker – og på samfunnet og den politiske debatten? Og hvem bestemmer hva som er greit og ikke greit å dele i den nye, sosiale offentligheten? Spørsmålene er mange.
Den digitale virkeligheten, med smarttelefoner og sosiale medier, har de siste årene endret grensene mellom privat og offentlig fundamentalt. Mobiltelefonene er avanserte datamaskiner, med enkle, brukervennlige kameraer. De passer som hånd i hanske med sosiale medier: Facebook og Twitter fra 2006, så Instagram og Snapchat, apper som ble utviklet for bildedeling i 2010 og 2011.
Utviklinga har gått lynraskt. Den har gjort at private og offentlige opplysninger blir blandet sammen i en kontinuerlig strøm av informasjon. Folk diskuterer politikk på de samme plattformene som de deler bilder av barna sine, sprer morsomme historier og legger ut fotografier av skiturer, middager og ferier.
Skjermen er blitt toveis: Den tar verden inn i stua, men sender også intime og private data ut i offentligheten. Offentlige ytringer får et anstrøk av det private – og omvendt.
I den første fasen var det en viss teknologioptimisme, med ei tro på de nye medienes demokratiserende funksjon. Senere oppsto det en større pessimisme. Urovekkende meldinger om konsentrasjonsvansker, nettmobbing og søvnmangel dukket opp. I tillegg kom det en frykt for at de store, globale teknologiselskapene kan misbruke personopplysningene vi deler. Den private informasjonen har et stort forretningspotensial, for eksempel for skreddersydd reklame. Privatliv og personvern får helt andre betydninger i en hightech-kontrollert virkelighet.
Dessuten: Hvor er det trygge, private rommet i en digital verden? Mobiltelefonen og de nye mediene er med døgnet rundt: i godstolen i stua, på bussen, på sengekanten om kvelden. Det skaper en ny form for sårbarhet.
Utviklinga har gjort det å ta en selfie til en ny trend; et selv-bilde både i konkret og overført betydning. En rekke kjendiser og kulturpersonligheter tar nå bilder av seg selv og sprer på sosiale medier. De er sin egen paparazzi, som journalisten Hege Duckert har formulert det.
Men selfiene er også vanlig blant hvermansen. Digitale selvportretter gir folk anledning til å uttrykke en selvforståelse og drive imagebygging.
Samtidig er det å bli influenser blitt en levevei: Mennesker med kjendisstatus kan bruke sosiale medier til å selge alt fra sminke til livssyn og fra klesplagg til kroppsidealer. Kropp, seksualitet og personlighet er blitt instrumenter for innflytelse.
Også i politikken er sosiale medier tatt i bruk for å profilere folk. Erna og Jonas blir plassert et sted imellom offentlig og privat, der publikum får en opplevelse av å titte inn bak scenen. Men partiledelsen har full kontroll på framstillinga. Sosiale medier blir en blanding av pludder og politikk – en polert anledning til å nå ut til publikum.
For det er den påkledde versjonen av oss selv vi viser – i overført betydning. Vi kler på oss sminke og klær, styler hår og hud, ifører oss en bestemt atferd når vi filmes og fotograferes. Det er det offisielle jeg-et som vises fram.
Samtidig er det tilsynelatende privat og personlig. Vi viser bilder av oss selv i vårt eget hjem, viser fram maten vi spiser, pynter oss med barna våre og synliggjør feriebilder og fritidsaktiviteter, alt på semioffentlige arenaer. Det er som om vi roper: Se meg! Se meg! Her er jeg, meg personlig, den private. Elsk meg! Lik meg!
Kanskje er redselen for å være ensom blitt sterkere i de sosiale medienes tid? Da Facebook, Instagram og Snapchat oppsto, ble vennskap og nettverk synlig. Popularitet ble målt i antall likes eller retweeter. Folk viser fram at de tilhører fellesskap: en demonstrasjon av at man ikke er ensom. Den skapte virkeligheten på de sosiale mediene fungerer som speil for andre. Slik blir det skapt standarder for fellesskap – men på måter som er urealistisk for de fleste.
Det er altså noe paradoksalt her. På den ene sida er det noe privat vi viser fram, på den andre er det opplagt offentlig.
Dette temaet blir diskutert på arrangementet Lytring på Røstad scene tirsdag 14. oktober. Der vil vi også spørre om vi i dag har nådd et metningspunkt; at vi ikke lenger orker å forholde oss til alt det private i offentligheten. For etter hvert er det mange som føler et behov for å juble ut et takknemlig «takk for at du ikke deler» til dem som forsøker å ha noen grenser mellom offentlig og privat.
