Denne artikkelen er over ett år gammel.
Arendalsuka gikk av stabelen 15 – 19. august 2022 og Nordområdesenteret var med og arrangerte paneldebatter i verden største lavvo på Fløyheia over byen, som en del av et fire dagers langt arrangement i regi av Nordområdepartnerskapet. Bjørn Olsen fra Nordområdesenteret og Handelshøgskolen ved Nord universitet holdt også innlegg i løpet av disse dagene.
Arendalsuka gikk av stabelen 15 – 19. august og Nordområdesenteret var med og arrangerte paneldebatter i verden største lavvo på Fløyheia over byen, som en del av et fire dagers langt arrangement i regi av Nordområdepartnerskapet. Bjørn Olsen fra Nordområdesenteret og Handelshøgskolen ved Nord universitet holdt også innlegg i løpet av disse dagene.
Trenger vi folk i nord?
Onsdag arrangerte Nordområdesenteret tre paneldebatter. Flyttestrømmen i Norge går sørover, og det er særlig de unge som flytter fra nord. Men trenger vi egentlig folk i Nord-Norge? Og hvor kritisk er mangelen på arbeidskraft?
Dette var bare noen av spørsmålene som panelet «Folk i Nord: Trenger vi egentlig folk i nord?» tok opp. Panelet bestod av:
- Linda Haukeland, Fylkesråd for plan og næring, Nordland fylkeskommune
- Yngve Odlo, Generalløytnant/Sjef, Forsvarets operative hovedkvarter
- Lill Sverresdatter Larsen, Forbundsleder, Norsk sykepleierforbund
- Guro Brandshaug, Daglig leder, Origo og Kirkeneskonferansen
- Kathrine Tveiterås, Prorektor utdanning, UiT (ordstyrer)
Norge er unikt
Odlo, som er leder for Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan utenfor Bodø var klar på at for å forsvare en landsdel måtte det være folk der. Her mente han at Forsvaret var en viktig bidragsyter ved å skape arbeidsplasser, både direkte og indirekte. Han minnet også på om at det at vi har så tett befolkning så langt nord i Arktis var unikt for Norge. Likevel har Forsvaret også merket at det er vanskelig å rekruttere folk.
Han var uansett klar på én ting:
– Vi trenger folk boende i nord for å ha et totalforsvar!
Global mangel
Lill Sverresdatter fra Norsk sykepleierforbund sa at det de så var en global mangel på sykepleiere og helsepersonell, og at det gjorde situasjonen ekstra vanskelig.
– Vi mangler 15 000 i Norge, men det er antagelig store mørketall. 8000 sykepleierstillinger bruker vikarer og ufaglærte for å tette hull.
Hun mente forklaringen var sammensatt.
– Privatiseringen, skjønnhetsindustrien og andre ting drar ressurser fra den offentlige sektoren. Vi må ta en prioriteringsdebatt: Skal vi ha «folk i husan» og næring i nord, så er symbiosen næringsliv og velferd viktig. Vi må også ha lokale utdanningsinstitusjoner for å få en skikkelig satsing på sykepleiere, akkurat som med leger og lærere.
Færre må jobbe digitalt fra Oslo
Linda Haukeland forklarte at fylkeskommunen tar grep for å utvikle en ny distriktspolitikk.
– Vi er i full sving med å snu oss rundt med å skape en politikk som matcher utfordringsbildet vi står i. Vi har arbeidsplasser, men de unge trenger mer enn det for å ha livskvalitet og bli boende. De trenger kultur- og fritidstilbud, de trenger skole og de trenger barnehage.
Det hvor man ønsker å bo handler mer om hvor man ønsker å leve
Hun mente også at vi må snu trenden med at folk fjernjobber digitalt fra Oslo opp mot arbeidsplasser i nord.
Finner ikke boliger
I en kommentar fra salen ble det tatt opp at mange hadde problemer med å få tak i boliger til nye medarbeidere, fordi de var solgt som fritidsboliger. Guro Brandshaug svarte at de så også dette problemet i Kirkenes.
– Jeg sitter i styret på Finnmarkssjukehuset og vi får ikke tak i folk, ikke innleide en gang. Det hvor man ønsker å bo handler mer om hvor man ønsker å leve. Vi har hatt et eksempel på noen som sa nei til jobb i nord fordi de ikke var et håndballtilbud til ungene.
Hun kom også med et varsel:
– Det er en kritisk masse før man må si at det ikke er liv laga for å ha et fungerende lokalsamfunn.
Hvordan legger man om til piggdekk?
Så hvordan får man folk nordover? Dette ble diskutert i neste panel, som bestod av:
- Silje Karine Muotka, Sametingspresident, Sametinget
- Jonas Stein, Førsteamanuensis, UiT Norges arktiske universitet
- Siri Beate Arntzen, Prosjektleder for "Ny i Nordland", Nord Universitet
- Yasna Mimbela, Prosjektleder, Rana Utvikling
- Kathrine Tveiterås, Prorektor utdanning, UiT Norges arktiske universitet (moderator)
Siri Beate Arntsen fortalte om prosjektet Ny i Nordland ved Nord universitet.
– En stor del av veksten av befolkning er innvandrere. Dette har stoppet den negative befolkningsveksten som ville vært verre uten. Dessverre har vi i dag ikke gode tjenester som gjør at de kan komme seg raskt inn i jobb, lære seg språket osv. Bare dette å vite om hvordan man skal kle seg for de ulike årstider, omlegging til piggdekk og den slags høres banalt ut, men det er viktig å gi informasjon om.
Dette kunne prosjektleder i Rana Utvikling, Yasna Mimbela, fra Mexico mye om.
– Da jeg kom hit var den største utfordringen å finne informasjonen jeg trengte, spesielt å få tak i den på engelsk. Mange av nykommerne vet hva de trenger, og de forventer å finne riktig informasjon, men det er ikke lett. Og det at alt nå er digitalt er en ekstra utfordring.
I Rana lager de derfor nå rutiner for at folk skal enkelt finne plasser man kan oppsøke for å få informasjon, også digitalt.
Er vi for negative?
Det ble fra salen spurt om man ikke fokuserte for mye på det negative, og at dersom vi fortsatte med det, ville ikke det bli enda vanskeligere å få tak i folk? Dette plukket sametingspresidenten opp på.
Vi fikk en del kritikk for prosjektet hvor A-ha var i Bodø og spilte inn konsert.
– Vi har mangel på arbeidskraft i alle kommuner og har vanskelig med å få tak i folk. Men vi ser også mye positivt som skjer. Riddu Riddu-festivalen og flere andre har laget kulturelle institusjoner som gjør at unge ønsker å komme tilbake. Og de reiser rundt i verden og forteller om det slik at folk får lyst til å vite mer om det. Hvis vi vil hverandre vel, så kan vi oppnå mye.
A-ha i Bodø
Og den positive tankegangen ble bare forsterket under det siste panelet som Nordområdesenteret hadde ansvaret for. Panelet «En smakebit på det spennende livet» ble presentert av følgende personer:
- Terje Nohr Olsen, Samfunnskontakt, Bodø 2024 Europeisk kulturhovedstad
- Sajje Solbakk, Festivalsjef, Riddu Riđđu Festivála
- Anders Oskal, Direktør, Internasjonalt reindriftssenter
- Grete Hovelsrud, Professor/President, Nord universitet og Nordlandsforskning/Norges Vitenskapsakademi for Polarforskning
Terje Nohr Olsen i Bodø 2024 sa at de allerede ser positive effekter av mye av det de har gjort.
– Vi fikk en del kritikk for prosjektet hvor A-ha var i Bodø og spilte inn en konsert. Men vi hadde med ungdom som var med på produksjonen, for det var et krav. Disse har nå fått direktekontakt til regissør i London og en av ungdommene har kommet inn på videoregi i Oslo. Han sier han skal tilbake etter endt utdannelse. Dette er så klart et engangstilfelle, men vi må se mulighetene slike ting som Bodø 2024 gir. Det var for eksempel null søknader i 2021 på EU-midler fra Nordland til kulturelle prosjekt. I år var det ni. Så vi har skapt oppmerksomhet rundt dette.
Verdens beste kokebok
Anders Oskal fortalte om EALLU. 50 urfolksungdommer var med og skrev boken Indegounus youth food knowledge & arctic chane. Denne prisen for verdens beste matbok og har gått fra å være bare en bok til å bli en bevegelse.
– Og når internasjonale mesterkokker kommer til oss, så er det for at de skal lære hos oss, og ikke omvendt.
– Våre foreldre og besteforeldre forsøkte å skjule at de var samiske.
Han fortalte at de også skal komme med et nytt prosjekt kalt Samii Street Food Festival.
– Vi skal lage god og ekte mat, som smaker godt. Vi vil ha ungdommen med og håper at vi kan gi vise noe av dette under Arendalsuka neste år.
Foreldrenes forenektelse
Sajje Solbakk er påtroppende leder for Riddu Riddu-festivalen. Hun var også ivrig på at ungdom måtte være involvert.
– Det holder ikke å gi ungdom en ungdomsorganisasjon. De må få være med på avgjørelsene og derfor skal ungdommen få være med å bestemme hva Riddu Riddu skal være i framtiden.
Hun fortalte at språk og tradisjoner gjerne hoppet over en generasjon.
– Våre foreldre og besteforeldre forsøkte å skjule at de var samiske. Det var forbundet med skam. Da jeg fortalte at jeg skulle lede Riddu Riddu hadde jeg folk i familien som mente at det burde jeg holde meg unna.
Men blant ungdommen ser hun en helt annen holdning.
– Ungdom er stolte av sitt samiske opphav og vil bidra, så jeg ser optimistisk på framtiden.
