Hvordan vi mennesker kontrollerer og lærer bevegelser er fascinerende. Vi utfører tusenvis av dem hver eneste dag, bevisst og ubevisst. Fra små dagligdagse bevegelser som å pusse tenner, ta på klær, eller taste på telefonen til store bevegelser som å gå, løfte ting eller gjennom ulike idrettsprestasjoner. I et samspill mellom rammebetingelsene til det enkelte individ, oppgaven vi står ovenfor og miljøet vi er en del av, så beveger vi oss som den mest selvfølgelige ting i verden. Det er likevel ingen selvfølge at vi utfører en bevegelse som er effektiv, vakker, kontrollert eller hensiktsmessig. For å ha optimal kontroll av bevegelsene er det helt avgjørende med en velfungerende hjerne.  

De fleste bevegelser vi utfører er viljestyrte. Ved kontroll av viljestyrte bevegelser er hjernen av stor betydning, enten det er i planleggingen av hvordan bevegelsene skal gjennomføres eller underveis når bevegelsen er igangsatt. Viljestyrte bevegelser med en tydelig hensikt baserer seg på de sanseinntrykkene og handlingsmulighetene situasjonen byr på. Kontroll av de respektive bevegelsene skjer i et kontinuerlig samspill mellom individet, oppgaven og omgivelsene. Bevegelsene som gjennomføres blir ofte oppfattet som ukompliserte, men bak de synlige bevegelsene ligger et komplisert samspill bestående av tilpasninger og responser i hjernen og resten av det nerve- og muskelsystemet. Hjernen har vist seg å ha en enorm tilpasningsevne med sine mange milliarder nerveceller. Det foregår tilpasninger for å oppnå best mulig kontroll på bevegelser i umiddelbare situasjoner og oppgaver som må bli løst, men også mer langvarige tilpasninger som øker sannsynligheten for at vi løser samme oppgave mer effektivt neste gang vi er i samme situasjon; altså læring.  

Forskning har vist at hjernens formbarhet er stor ved læring av bevegelser. Nobelprisvinner Gerald Edelman (1982) påpekte at hjerneområder og nerveceller som brukes i bestemte bevegelser og situasjoner vil bli tilpasset og forsterket, og at hjernen reorganiseres ut fra de stimuli den utsettes for. Hjernen vil dermed blir formet etter hva vi gjør, og på den måten er hjernen i stor grad mulig å trene gjennom at spesifikke hjerneområder og nerveceller formes for å optimalisere bestemte funksjoner.  

Tidligere trodde man at hjernen ikke endret seg etter endt barndom, og at alle endringer etter puberteten bare var negativ. I dag vet vi at hjernen er i stadig endring, og at det kan skje læring som ikke er begrenset av alder. I tillegg så vet vi at personer med ulike skader i hjernen opplever prestasjonsframgang på grunn av at trening fører til positiv nevral reorganiseringen av hjernen. Denne reorganiseringen kalles nevral plastisitet. Disse tilpasningene skjer gjennom påvirkning av egen adferd og miljøet man befinner seg i, og resulterer i kjemiske endringer, strukturell reorganisering og funksjonelle endringer. Når påvirkningen resulterer i strukturelle endringer fører det til relativt varig forbedring av ferdighetene, og den beste oppskriften for læring av nye ferdigheter er mye og spesifikk trening. Det finnes dessverre ikke noe «nevral plastisitets-dop», eller en quick-fix, man kan ta for å lære nye ferdigheter. Forskning viser at mye spesifikk trening på relativt krevende oppgaver resulterer i den mest effektive prestasjonsutviklingen og læringen, og den funksjonelle forbedringen i prestasjoner er i overenstemmelsene med observert reorganisering av hjernen. Ulempen med plastisiteten i hjernen er at den også tilpasser seg det du ikke gjør. Det vil si at du ikke får noe ferdighetsutvikling gratis, og at du må vedlikeholde allerede lærte ferdigheter gjennom å opprettholde trening og bruken av ferdighetene. Sagt på en annen måte: «use it or loose it».  

Innen bevegelsesvitenskap er søken etter å effektivisere og optimalisere læring av stor interesse, og det er utviklet mange potensielle oppskrifter basert på teorier og modeller som forklarer kontroll og læring av bevegelser. Vitenskapen ønsker å bidra og implementere forskning i praktisk trening, men samhandlingen mellom kan noen ganger være utfordrende hvis det er motstridene erfaringer mellom vitenskap og tradisjon.   

Det er mye som avgjør om idrettsprestasjoner blir bra eller ikke. For utøvere og trenere vet vi at kunnskap og konsentrasjon rundt de riktige tingene er viktig, slik at man velger rett bevegelse i rett øyeblikk. Sammen med bevegelser så trenger hjernen trening i spesifikke kontekster for å kunne oppfatte og utnytte handlingsmulighetene optimalt. Det innebærer at gjennom erfaring i arenaen der du skal prestere og bevege deg vil fokus på avgjørende variabler over tid gjøre deg i stand til å oppfatte det som er viktig og ta hensiktsmessige valg på bakgrunn av det, og ikke fokusere på uviktigheter. Enten det er bevisst eller ubevisst.   

Selv om vi har mye trening innenfor et område er det likevel ikke sånn at vi alltid presterer stabilt bra. Ettersom det er vanskelig å måle hjerneprosessene i prestasjon objektivt, konkret og korrekt så skapes gjerne en «gråsone» hvor mange uklare begrep skal forklare årsaken til at vi ikke presterer eller beveger oss hensiktsmessig. Begrep som selvtillit, mestring, vinnerskalle, motivasjon, viljestyrke, mental tøffhet etc. gir mange sjarlataner mulighet til å tjene penger med «quick-fix-forklaringer». Utfordringen oppstår da i at godtroende trenere og utøvere kjøper disse kjappe forklaringene, istedenfor å bryte problemet ned i konkrete handlinger som faktisk øker sannsynligheten for å løse et prestasjons- eller bevegelsesproblem. Det er en mer krevende prosess, men gir ofte mer langvarige og stabile resultater. Vi vet at hodet som regel er på rett plass, selv om bevegelsene ikke alltid er optimale!     

Hjernen og bevegelsene tilpasses utfordringene den blir stilt ovenfor. Det finnes ingen snarveier til forbedring av bevegelser, det er nødvendig med både mye og spesifikk trening.