Demokrati som styringsform er truet

Behovet for en klar strategi for hvordan vi skal klare ivareta demokrati som styringsform er større enn noensinne.

​​​
Klikk her for å endre bildet
Frihetens fyrtårn: Aller mest urovekkende er imidlertid at frihetens fyrtårn – USA - de senere år har gjennomgått en rekke endringer som må sies å kunne utgjøre en trussel mot demokratiet i landet, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjon: Hege Vatne Arntsen
​Ideen om en mer demokratisk og fredelig verden som hadde sitt utspring i Fukuyamas (1989/1992) «End of History» har de senere år blitt kraftig utfordret. Økt polarisering, synkende politisk tillit og demokratisk tilbakegang verden over er sentrale elementer i den forbindelse. Covid-19 har ført til at disse tendensene har akselerert ytterligere. Behovet for en klar strategi for hvordan vi skal klare ivareta demokrati som styringsform er derfor større enn noensinne.

“Demokrati som styringsform er under angrep” blir det hevdet i en fersk rapport fra den amerikanske tenketanken Freedom House. Rapporten viser at for 14. år på rad er vi vitne til en nedgang i den demokratiske helsetilstanden til verden. Det samme konkluderer en annen rapport i 2020 med, fra V-dem i Gøteborg, som sier at for første gang siden 2001 er det nå flere autokratier i verden enn demokratier. 92 av verdens land er nå å regne som autokratiske regimer og 54 prosent av jordens befolkning lever i autokratiske land. Nedgangen i demokrati har funnet sted i alle regioner i verden og det som av Samuel P. Huntington har blitt omtalt som «den tredje demokratiseringsbølgen», som startet i Portugal i 1974, spredte seg til Latin-Amerika på 1980-tallet og akselererte etter 1990 og Sovjetunionens fall, ser tydelig ut til å være over.

Den demokratiske tilbakegangen har vært spesielt stor i land som Ungarn, Polen, Brasil, USA, Tyrkia og India, men vi er også vitne til at allerede autoritære stater slik som Kina, Iran og Russland ser ut til å stramme grepet ytterligere. Kinas totalitære fremtreden mot den muslimske minoriteten i Xinjiang, innføring av den nye sikkerhetsloven i Hong Kong og en potensiell militær inngripen i Taiwan, er alle nylige eksempler på dette. Forgiftningen av Aleksej Navalnyj - Russlands fremste regimekritiker og opposisjonsleder - føyer seg på sin side inn i en rekke arrestasjoner av journalister og opposisjonelle i Russland de senere år. Russlands inngripen i Ukraina i 2014, og det som nå ser ut som en mulig inngripen i Hviterussland til støtte for Lukasjenko, er videre eksempler på et mer autoritært og offensivt Russland.

Videre ser vi at land i Øst-Europa som ropte etter frihet og demokrati i 1989, slik som Ungarn og Polen, har gjennomgått en dramatisk demokratisk tilbakegang de seneste årene. Fremvekst av nasjonalisme, fremmedfrykt og euroskepsis ser ut til å prege landene, og EU har som et resultat av dette for første gang et medlemsland som ikke er demokratisk. Også Brasil og Tyrkia, som begge har blitt ansett som sin regions demokratiske forbilder, er ikke til å kjenne igjen. Både Bolsonaro og Erdogan har dratt landene sine i en langt mer militant og autoritær retning.

Mer overraskende er det imidlertid at India, som har vært ansett for å være et demokrati helt siden britene forlot dem i 1947, ser ut til å distansere seg selv mer og mer fra demokratiske normer. Riktignok blir det holdt valg, men statsminister Modi og hans hindu-nasjonalistiske parti Bharatiya Janata Party (BJP) har etter valgseieren i 2019 valgt å frata Jammu og Kashmir, som begge er regioner med muslimsk majoritet, sin semiautonome status. Denne beslutningen ble etterfulgt av innsetting av massive styrker i Kashmir-området. Hundrevis av Kashmirs ledere og opposisjonelle ble arrestert, internett ble stengt ned, og India og Pakistan sto på randen av atomkrig. 

Aller mest urovekkende er imidlertid at frihetens fyrtårn – USA - de senere år har gjennomgått en rekke endringer som må sies å kunne utgjøre en trussel mot demokratiet i landet. Trumps valgseier i 2016 må ta mye av skylden for dette. Hans stadige uttalelser om «falske nyheter», rykter om å ha påvirket valgresultater, press på domstolenes uavhengighet, nøring oppunder urolighetene i landet og ikke minst innsettingen av nasjonalgarden mot demonstrantene, er alt annet enn hva vi forbinder med demokrati. Valget i november kommer dermed til å bli et skjebnevalg ikke bare for demokratiet i USA, men for demokrati verden over.

Den demokratiske nedgangen er altså en gjennomgående trend som, selv om den startet for 14 år siden, har akselerert ytterligere i fart med covid-19. Pandemien er ganske enkelt en gavepakke for en rekke land og nasjonalistiske ledere til å stramme grepet blant annet gjennom innføringen av kriselover på ubestemt tid.
 
Men alt er ikke mørkt. De senere år har vi også vært vitne til en bølge av pro-demokratiske protester, fra Hong Kong til Midtøsten til Sør Amerika. Black Lives Matter-bevegelsen i USA, som har spredt seg til Europa og Norden, kan også sees i lys av dette, selv om dens kampsak først og fremst er å avskaffe rasisme og stoppe politivold mot svarte. I Hviterussland har nå hundretusenvis tatt til gatene i protest og med krav om at Lukasjenko går av.

Hvorvidt protestene kommer til å vinne fram, er imidlertid usikkert. Foreløpig har myndighetene i disse landene nok ressurser, enten selv eller med støtte utenfra, til å holde motstanden nede. Noen hevder videre at det også er et større illiberalt skifte på gang. En undersøkelse fra Pew Research Center basert på 34 land, viser at befolkning bosatt i demokratier ikke lengre er like opptatt og entusiastisk for demokrati som før. Den politiske tilliten er synkende, og befolkningen ser ut til å bevege seg mer ut på de to ytterkantene. 

Virkelig alarmerende er det imidlertid at ytringsrommet stadig blir snevrere, så også i vårt eget land. Et levende demokrati er nemlig avhengig av et levende offentlig ordskifte. Uenighet og meningsbryting er nettopp hovedpilarene for et demokrati. Politiets beskyttelse av SIANs ytringsfrihet under en demonstrasjon i Oslo tidligere denne måneden, satte mange sinn i kok. For her er nettopp kjernen i demokratiets og ytringsfrihetens dilemma: vern også av meninger som man ikke liker eller er enige i. Det gjelder så vel SIAN som karikaturtegningene til Charlie Hebdo. Krenkelseshysteriet som ser ut til å bre om seg, er sånn sett kanskje den største trusselen mot demokratiet slik vi kjenner det.

Nå, tretti år etter den kalde krigens slutt, er det derfor ingen tvil om at Fukuyamas (1989) spådom om en mer demokratisk og fredelig verden, møter motbør. Verden framstår som mindre stabil og trygg enn tidligere. Det betyr imidlertid ikke at slaget er tapt. Men det kan se ut som at det demokratiet vi i Vesten lenge har tatt for gitt, faktisk nå krever at vi sloss for det. Ikke med vold, men ved å hegne om nettopp toleranse for meningsbryting og uenighet. Uansett hvordan man ser det, er behovet for en klar strategi for hvordan vi skal klare å ivareta demokrati som styringsform større enn noensinne.

Demokrati


15. september er den internasjonale demokratidagen. Dagen ble opprettet av FNs generalforsamling i 2007 for å vise støtte til nye eller gjenoppbygde demokrati. 

Demokrati er en av FNs grunnverdier.

Kilde: fn.no​

 Kontaktperson