Hva slags arbeidsliv bringer storskala batteriproduksjon med seg?

Mo Industripark Foto: Mo Industripark
Helgeland er i ferd med å posisjonere seg i sentrum for det grønne skiftet. Batteriproduksjon peker seg ut som en av de store satsingene, og de mest optimistiske anslagene snakker om 30 000 arbeidsplasser i Norge innen 2030.

​Billig strøm er utvilsomt en viktig begrunnelse for etableringen av grønn industri i Norge. Et annet viktig konkurransefortrinn er den norske samarbeidsmodellen, hvor samarbeid om omstilling mellom bedrift og fagforening, i tillegg til prosessinnovasjon står sentralt. Men hva slags arbeidsliv bringer storskala batteriproduksjon med seg? Vil samarbeidsmodellen vise seg å bli relevant også her, eller står vi med det grønne skiftet ovenfor endringer i måten arbeidslivet organiseres på? Svarene på disse spørsmålene er ikke gitt på forhånd, men avgjøres på bedriftsnivå. Derfor kommer erfaringene fra Freyr sin etablering på Mo til å spille en sentral rolle i å stake ut veien framover.  

Effektiv implementering av ny teknologi, kontinuerlig omstilling og mobilisering av ansattes kunnskap er blant de antatte konkurransefortrinnene som vokser ut av den norske samarbeidsmodellen. Innenfor rammene av lov- og avtaleverk har det vokst fram former for samarbeid på bedriftsnivå som har vært til fordel for produksjonsbedrifter i Norge. Den økte produktiviteten som følger av dette, har gjort det mulig å hevde seg i konkurranse med industri som befinner seg i land med lavere kostnadsnivå. Vil batteriproduksjon på Mo gli sømløst inn i denne måten å gjøre ting på?  

Norsk batteriindustri er fortsatt i en etableringsfase, og ingen kan si noe sikkert om hva slags form produksjonen vil ta, med tanke på medbestemmelse, mobilisering av ansattes kunnskap og samarbeid mellom bedrifter og fagforeninger. Det er imidlertid flere faktorer som peker mot at batteriproduksjon kan passe som hånd i hanske med den norske samarbeidsmodellen. For det første er produksjon av battericeller en form for prosessindustri. I denne typen industri er ofte mobilisering av ansattes kunnskap til forbedring av arbeidsprosesser et verdifullt bidrag til bedrifters konkurransefortrinn. Samarbeid mellom bedrift og fagforeninger om robotisering av produksjon er også relevant i denne typen produksjon. Smelteverksindustrien i Norge kjennetegnes av et høyt kompetansenivå blant operatørene. Dette muliggjør at beslutninger kan tas på et lavest mulig nivå, og reduserer behovet for hierarkisk ledelse. I tillegg ser det ut til at faglærte operatører vil utgjøre en stor andel av arbeiderne i batteriindustrien. Alt dette peker i retning av et potensiale for videreføring av fordelene i samarbeidsmodellen.

Samtidig som mye peker mot at batteriindustrien vil innebære en videreføring av kvalitetene i samarbeidsmodellen, er det også en rekke faktorer som peker i en annen retning. Hvordan disse utfordringene løses kan få konsekvenser for hva batteriproduksjon vil innebære fra et arbeidslivsperspektiv. For det første, hvor skal arbeidstakerne komme fra? I Menon Economics sin ringvirkningsrapport anslår de at etableringen av batterifabrikken utløser et arbeidskraftsbehov på rett under 3 000 ansatte. Den mest realistiske måten å fylle dette behovet på, ifølge rapporten, er gjennom innflytting. Siden samarbeidsmodellen forutsetter stabil og kompetent arbeidskraft, vil nettopp måten denne utfordringa løses på kunne bli avgjørende. Ansatte med et langsiktig perspektiv øker sjansen for artikuleringen av felles langsiktige interesser mellom arbeidstakere og bedrift.  

Dette henger sammen med hva slags organisasjonskultur som vil etablere seg ved Freyr. Ofte er samarbeidsrelasjonene i norsk industri bygget opp over lengre tid, slik at bedrift og fagforening inngår i det den tyske sosiologen Wolfgang Streeck kaller integrert industriell styring, hvor partene anerkjenner hverandres interesser, og anser samarbeid som mer enn et nullsumspill. Dette forutsetter imidlertid sterke fagforeninger, og høy organisasjonsgrad. 

Fortrinnene ved samarbeidsmodellen følges imidlertid ikke automatisk av fastboende arbeidere og sterke fagforeninger. Det vil også være et spørsmål om organisasjonskultur. Det foregår et globalt kappløp om ingeniører og ledere med erfaring fra batteriproduksjon. Mesteparten av denne befinner seg i land med tradisjon for en mer hierarkisk organisering av arbeidslivet enn i Norge, som USA eller Japan. Hvilke samarbeidsrelasjoner som vil etableres i hverdagsarbeidet mellom fagarbeidere som er vant til å bli hørt, og ledere fra andre land er et åpent spørsmål. Vil batteriproduksjonen tilpasse seg samarbeidsmodellen og nyttiggjøre seg fordelene som ligger i det, eller vil norsk industri med batterienes inntog revurdere nytten av samarbeidsmodellen? Veien blir til mens man går, som det heter. Men med etableringen av Freyr er det på mange måter Mo som går først i løypa. Derfor vil det som skjer på Mo framover, og erfaringene som gjøres der, ha betydning for norsk industri langt utover Mo industripark.  ​


Av: Stian Bragtvedt, forsker Nordlandsforskning og tidligere stipendiat ved Nord universitet