Fri, åpen og uavhengig – kan vi ha tillit til kunnskapen?

Forskningens rolle som nøytral leverandør av kunnskap ser ut til å være svekket. 

​Den siste tiden har forskningens kår i Norge blitt diskutert mye i media. En undersøkelse gjennomført av Norges Forskningsråd i 2017 tyder på at tiltroen til forskningen er svekket. I undersøkelsen oppgir 40 prosent av de spurte at de tror forskningsresultater i stor grad er preget av forskernes egne politiske holdninger og interesser. Litt færre enn halvparten tror at forskningsresultater er kjøpt av industri eller myndigheter og derfor ikke er til å stole på. 

Resultater fra undersøkelsen tyder på at et økende antall er grunnleggende skeptiske til verdien av det store kunnskapsprosjektet som universiteter og forskningsinstitusjoner er en del av. Dette er oppsiktsvekkende fordi forskning utvilsomt har tilført samfunnet mye av verdi: Tenk bare på hva antibiotika, internett, kunstgjødsel og reduksjonen i barnedødelighet har hatt å si for velstandsutviklingen i verden, for å nevne et lite utvalg fra øverste hylle.  

Flere mener at den svekkede tilliten til forskningen henger sammen med en oppfattelse av at forskningen ikke er uavhengig, men styres av interessene til politikere og næringsliv. Det er bekymringsfullt hvis tilliten til forskning er så lav som undersøkelsen kan tyde på. Forskningens rolle som nøytral leverandør av den kunnskapen som må være grunnlag for samfunnsutvikling i et demokrati ser ut til å være svekket.  

Foruten å være av en viss kvalitet, må all vitenskapelig forskning også være fri, åpen og uavhengig. Hvis en av disse normene brytes kan det være grunnlag for å stille spørsmål ved forskningsresultatenes verdi som kunnskapsgrunnlag. I Norge er vi så heldige at lovverket, gjennom universitets og høgskoleloven, legger tydelige føringer for å ivareta de forskningsetiske normene. Det er likevel helt nødvendig for universitetene å inngå samarbeid med andre samfunnsaktører for å finansiere mange av de gode forskningsideene. Dette gjør vi gjennom å skaffe oss finansiering gjennom Norges forskningsråd, EUs forskningsprogrammer, eller samarbeid med bedrifter eller andre organisasjoner.

Konkurransen om forskningsmidler er knallhard, og mindre enn ti prosent av søknadene som sendes inn hvert år når høyt nok opp i konkurransen til at de blir finansiert. I all hovedsak er dette en god ordning som tjener samfunnets interesse ved å sikre at de tilgjengelige ressursene brukes på de aller beste forskningsideene. Det kan være sårt å se sine beste ideer – som man har jobbet med i lange tider – falle gjennom i konkurransen, men de aller fleste forskerne jeg kjenner er enige i at slik må systemet være. Så lenge slike konkurranser er åpne, frie og uavhengige av føringer av politiske eller andre interesser fungerer også systemet rimelig bra.  

De aller fleste kildene vi har til ekstern forskningsfinansiering i Norge oppfyller disse kravene, men ethvert eksternfinansiert prosjekt blir i tillegg nøye vurdert opp mot forskningsetiske kriterier før kontrakter undertegnes. Forskjellige forskningsinstitusjoner kan stille noe ulike krav, men et grunnleggende kriterium for alle universiteter er at forskerne selv skal ha rett til fritt, og uten innblanding, å kunne velge forskningsmetodikk og å offentliggjøre forskningsresultatene når og hvor de selv ønsker det, uten innblanding av oppdragsgiver. Den eksternfinansierte forskningen er derfor i all hovedsak fri, da den finansierende part i liten grad påvirker gjennomføring, resultater eller offentliggjøringen av disse.  

Å gjøre seg avhengig av eksternfinansiering kan imidlertid ha mer diffuse uheldige effekter på forskningen. Selv om Norges forskningsråd de siste årene gledelig nok har økt de frie midlene tilgjengelig for forskning, er det fremdeles slik det aller meste av forskningsmidlene går til klare tematiske satsninger eller gjennom næringslivet. Dette kan være en fornuftig måte å møte samfunnets utfordringer på.  

Hvor avhengig man kan gjøre seg av slike finansieringskilder, uten at det går på akkord med forskningens grunnverdier, er det ikke enighet om. Men spørsmålet opptar mange forskere. Den beste måten å sikre at den eksternfinansierte forskningen forblir uavhengig og fri – og å øke tilliten til forskning – er mer åpenhet i forskningen og om forskningsfinansieringen.

Kronikkforfatter:

Ketil Eiane er dekan ved Fakultet for biovitenskap og akvakultur, Nord universitet.