Nordområdene lever sitt eget liv

Barentshavet - Kart
«Norges viktigste strategiske satsingsområde» har begynt å opprettholde seg selv, viser fersk studie.

Professor Torbjørn Pedersen
Studien, som nylig er publisert i tidsskriftet Internasjonal politikk, viser at de opprinnelige driverne bak den norske nordområdesatsingen mer eller mindre har falt bort. Da nordområdene først ble satt på sakskartet og løftet opp som Norges viktigste strategiske satsingsområde i 2005, var det særlig de nye, enorme økonomiske mulighetene som tilsa at landet trengte en særskilt politisk satsing i Norges nærområder i nord.

Men mye har skjedd siden den gang.

Mulighetene har smuldret bort, én etter én. Forretningspotensialet i Russland har så godt som forduftet. Sjtokman-utbyggingen er lagt på is. Den transarktiske skipsfarten har floppet. Og regionen blir likevel ikke en av verdens viktigste energiprovinser. I tillegg har alle våre utestående grensespørsmål i nord blitt løst i mellomtiden.

Like fullt lever nordområdesatsingen videre, uttrykkelig som det viktigste interesseområde i utenrikspolitikken. «Fortsatt satsing i nord», forsikret Utenriksdepartementet da forslaget til statsbudsjett for 2018 ble lagt frem i fjor høst.

Satsingsområde

Da Stoltenberg II-regjeringen tiltrådte i 2005, var det allerede mange som ante et uendelig næringspotensial i nordområdene. Et regjeringsoppnevnt utvalg, ledet av Olav Orheim, presenterte i 2003 NOU-en Mot nord!, som blant annet konkluderte med at energi var den «nye store drivkraften i nordområdene», og at «verdenshandelen kunne revolusjoneres» med seilbare sjøruter på tvers av Arktis.

Bondevik II-regjeringen la frem den første stortingsmeldingen om nordområdene kort tid før den fratrådte i 2005. Her omtales «et globalt søkelys» mot det regjeringen mente ville bli Europas viktigste energiprovins. Utestående grensespørsmål utgjorde samtidig en betydelig utenrikspolitisk utfordring, ifølge nordområdemeldingen. Innenrikspolitikk var da ikke en del av satsingen.

Da nordområdene ble definert som Stoltenberg II-regjeringens aller viktigste satsingsområde, var det også fordi forretningsmulighetene i Russland begynte å åpne seg for fullt. Norske selskaper ville inn, ikke bare som partnere på det russiske Sjtokman-feltet, men også på det raskt voksende russiske markedet. Utenriksminister Jonas Gahr Støre snakket om et «strategisk energipartnerskap» med Russland og at Barentshavet skulle bli «et samarbeidets hav».

Rakner

Men så begynte det altså å rakne.

Gassprisene falt dramatisk mot slutten av 2008, mye på grunn av skifergassrevolusjon og finanskrise. Gassprisene forble lave, og Sjtokman ble følgelig lagt bort. Oljeprisen har også falt betydelig siden den i 2014 lå på rundt 110 dollar pr. fat. USA, som i 2005 importerte tilsvarende 65 prosent av sitt råoljeforbruk, er i dag omtrent selvforsynt med olje og gass. Letevirksomheten i nord har så langt skuffet bransjen.

Norske selskaper trekker seg ut av Russland, til dels på grunn av korrupsjon og trakassering. Etter Ukraina-krisen og sanksjoner er Russland blitt enda mindre attraktivt for norske investorer. Og rederne fortsetter å sende sine skip gjennom Suezkanalen når de seiler mellom Asia og Europa, noe som gir lav risiko og nødvendig forutsigbarhet.

Som en bonus er også Norges maritime grenser i Framstredet og Barentshavet blitt fastsatt etter bilaterale avtaler med henholdsvis Danmark og Russland, og yttergrensene for norsk sokkel er uttrykkelig blitt etablert gjennom folkerettslige prosesser, også i Polhavet.

Tre forklaringer

Studien i Internasjonal politikk lanserer tre ulike forklaringer på at nordområdesatsingen lever videre, løsrevet fra sentrale faktorer som skapte den i utgangspunktet.

For det første: Symbolpolitikk.

«Nordområdene» er en sterk merkevare som vekker engasjement og skaper forventninger, særlig i den nordlige landsdel. Begrepet, som ikke viser til et bestemt geografisk område, har ulik mening for ulike grupper. I klassikeren The Symbolic Uses of Politics fra 1964, uttrykker Murray Edelman at nettopp denne typen begreper, eller symboler, kan skape inntrykk av at vanskelige og sammensatte utfordringer blir håndtert av politiske beslutningstagere. De spiller på følelser og omfavnes følgelig av «elitene» for å engasjere og forsikre «massene» om politisk handlekraft.

For det andre: «New shit, same wrapping».

Det finnes gode, rasjonelle grunner for en politisk storsatsing i Norges nærområder i nord, men disse grunnene er gjerne helt andre enn de var i 2005. Et stadig mer selvhevdende Russland har for eksempel drevet en massiv militær oppbygging i Arktis og har dessuten annektert deler av et naboland – Ukraina – siden den gang. Og, ikke minst, sårbare økosystemer trues i akselererende tempo av klimaendringer og miljøgifter. Driverne for dagens satsing er i så fall nye. Innholdet er nytt. Regjeringen har bare beholdt det gamle innpakningspapiret.

Sist, men ikke minst: Institusjonalisme.

Nordområdesatsingen har skapt en rekke strukturer som opprettholder seg selv. Eksempler på slike strukturer er FRAM – Nordområdesenter for klima- og miljøforskning i Tromsø, den årlige nordområdekonferansen Arctic Frontiers i samme by og vårt eget Nordområdesenter for næringslivet, her i Bodø.

De finnes også i departementene, som for eksempel nordområdeseksjonen i Utenriksdepartementet. Teoretikere fremholder at det ligger i strukturenes DNA å sikre sin egen eksistens, til å forsvare en fortsatt politisk og økonomisk satsing gjennom å vektlegge den vedvarende viktigheten av nordområdene.

Sosiologen Alberto Melucci skriver for eksempel at «opprettholdelse av organisasjonsstruktur, eller stillinger, regler og prosedyrer, blir ledende mål for dem som er i ledende stillinger i organisasjonen». På denne måten kan nordområdene og nordområdesatsingen begynne å leve sitt eget liv.

De tre forklaringene er ikke gjensidig utelukkende.

Kronikken ble først publisert i Aftenposten 02.09.18
Professor Torbjørn Pedersen

 Kontaktperson