Trumps planlagte sivilisasjonskrig

Det mest skremmende med en slik sivilisasjonskrig er at den finne sted både innad i stater som på tvers av land, skriver førsteamanuensis Tanja Ellingsen i denne kronikken.

Masseopptøyene i USA har vakt voldsom oppmerksomhet, ikke minst på bakgrunn av President Trumps håndtering av situasjonen som etter kort tid ble vurdert til å nøre oppunder uroen snarere enn å berolige den. Presidentens spasertur til St. Johns Church, hvor han lot seg avbilde med en bibel i hånden, levner ikke lengre tvil om hva som er presidentens agenda – nemlig å framprovosere et sammenstøt mellom sivilisasjoner.

Det burde imidlertid ikke komme som et sjokk på noen at så er tilfelle. Faktisk har ideen om et sivilisasjonssammenstøt vært del av Trumps presidentkampanje også før han ble valgt i 2016. Vi alle husker vel Steve Bannon, Trumps sjefsstrateg og styreleder for det konservative og alt-right orienterte mediehuset Breitbart. Trumps og Bannons strategi hvilte nettopp på et slags bredt Huntingtoniansk «clash of civilizations» rammeverk av verden – hvor den hvite jødisk/kristne verden er under angrep fra andre sivilisasjoner (religioner) - og da særlig muslimer. I et slikt perspektiv er de ideelle allierte ikke liberale som forfekter toleranse, åpenhet og mangfold, men snarere hard-core nasjonalister som liker murer, grenser, sterke ledere, undertrykkelse av marginaliserte grupper, i.e. homofile og lesbiske, men også av kvinner. Disse sistnevnte forfekter alle et nokså konservativt og tradisjonelt sett av kulturelle verdier – ja gjerne tradisjonelle kristne verdier om man vil.

Steve Bannon ble riktignok oppsagt etter bare 8 måneder i det hvite hus, og mange anså derfor faren som over, eller i alle fall som betydelig redusert. At Bannon valgte å reise på Europa-turne i 2018 og 2019 for å tilby sin hjelp til høyrepopulistiske partier, vekket oppsikt selvsagt, men få har tatt hans kampanje riktig på alvor. Det samme gjelder hans etablering av den høyrepopulistiske organisasjonen i Brüssel under tilnavnet «The Movement». I Norge har journalister sågar vært ivrige på å gi Bannon en plattform for å komme med sine synspunkter, slik han fikk under de nordiske mediedagene i Bergen i 2019. Uavhengig om man er uenig eller enig i en slik tilnærming er det grunn til å anta at mange nok har undervurdert hvor farlig og mektig en mann som Steve Bannon og ikke minst et slikt tankegods faktisk er. Bannon er nå tilbake i USA, og sakte men sikkert ser han ut til å ha kommet tilbake inn i varmen. Noen hevder sågar at selv om han ble oppsagt har han gjennom hele perioden hatt kontakt med sentrale personer i Trumps stab av rådgivere, ikke minst med to av hans nærmeste allierte – nemlig seniorrådgiver og innvandringsfiendtlige Stephen Miller og økonomen Peter Navarro. Miller har vært og er sentral i utarbeidelsen av Trumps taler, mens Navarro har ansvaret for the Office of Trade and Manufacturing Policy og har blant annet vært sentral i kritikken mot Kina og deres håndtering av det Trump konsekvent omtaler som «Kina-viruset». Og som på sin side igjen er bakgrunnen for USAs tilbaketrekning fra Verdens helseorganisasjon (WHO) nylig.

Det er liten grunn til å lengre anta at alt dette bare er tilfeldigheter. Snarere peker dette i retning av en bevisst og planlagt strategi som i alle fall går tilbake til Trumps valgkampanje i 2016, om ikke lengre tilbake. Dette inntrykket forsterkes av at Trump på valgnatten etter han hadde vunnet uttalte følgende: «dette var aldri en valgkampanje, men snarere en fantastisk bevegelse (MOVEMENT) av mange millioner hardtarbeidende kvinner og menn som drømmer om en bedre framtid for dem selv og deres familier». Det er altså denne bevegelsen Steve Bannon dro til Europa for å samle. I mellomtiden har Alt-right bevegelsen i USA ikke bare blomstret, men også gjentatte ganger blitt omtalt i fordelaktige ordelag av den amerikanske presidenten som «very fine people». Trump vet godt at det er blant disse også hans største tilhengere befinner seg. En annen viktig gruppe for Trump å hente støtte fra er de kristne, eller nærmere bestemt evangelistene. Disse er imidlertid splittet i synet på Trump, og presidenten valgteå starte årets valgkampanje med å etablere en ny kristen koalisjon i Miami i januar: Evangelister for Trump. Til tross for at ikke alle er enige med Trump har evangelister tradisjonelt sett alltid stemt republikansk, og noen mener sågar at Gud har bestemt at republikanernes kandidat skal være Trump og da må de også stemme på ham. Flere av disse er også skeptiske til såkalte «liberale krefter» og ser på Trump som den eneste som er sterk nok til å kunne stoppe disse.  

Gjennom systematisk nøring oppunder et fiendebilde om oss versus dem, det jødisk-kristne vesten versus en ekspansjonistisk jihadistisk-islamsk ideologi, og et Kina som er i ferd med å få for mye makt gjennom sin kontroll over naturressurser og verdenshandelen, er Trump (med Bannon spøkende i kulissene) nå i ferd med å oppfylle Huntington’s profetier om «et sammenstøt mellom sivilisasjoner». Med andre ord, vi står altså ovenfor en planlagt sivilisasjonskrig. Det mest skremmende med en slik sivilisasjonskrig er at siden det er religion og religionsforskjeller som definerer inn- og utgrupper, kan krigen finne sted både innad i stater som på tvers av land. Det betyr at den kan komme til å omfatte langt mer enn bare USA. Opptøyene i Paris nylig er et varsel om hva også Europa kan ha i vente.

Kronikken ble først publisert i Nordnorsk debatt 4. juni 2020