– Aldersvennlige samfunn er fint på papiret

Myndighetene vil ha aldersvennlige samfunn, men det synes som om de vil at frivilligheten skal overta helse- og omsorgsoppgaver som gjelder den psykiske helsen og spesielt det sosiale livet.

​​​​​​​​​​​​Det sier førsteamanuensis Siv Grav ved Nord universitet.
 
Hun har skrevet kapittelet "Aldersvennlige samfunn- må eldre flytte?" i boka "Samfunnsdeltakelse i første rekke – psykisk helse i hverdagsliv og lokalsamfunn."

Forskeren har gjort en tekstanalyse av seks politiske dokumenter om aldersvennlige samfunn. Et av funnene er at staten i disse dokumentene ser ut til å forutsette at frivilligheten skal ta over en del av helse- og omsorgsoppgavene i kommunene. Dette gjelder den delen av omsorgen som handler om den psykiske helsen og det sosiale livet til eldre.

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer eldre som mennesker mellom 60 og 74 år og gamle fra 75 år.  

Dokumentene Grav har analysert er:
 
  • ​Stortingsmeldingen Handlingsplan for eldreomsorgen  trygghet - respekt - kvalitet nr. 50
  • Flere år - flere muligheter. Regjeringens strategi for et aldersvennlig samfunn  (2016)
  • ​Mestre hele livet. Regjeringens strategi for god psykisk helse (2017-2022)​
  • Byggteknisk forskrift med veiledning (Direktoratet for byggkvalitet, 2017)
  • Stortingsmelding, Leve hele livet - En kvalitetsreform for eldre (2017-2018)
  • Lov om planlegging og byggesaksbehandling


Har analysert dokumenter om aldersvennlige samfunn: Førsteamanuensis Siv Grav. Foto: Nord universitet.

Dokumentene uttaler ikke eksplisitt at frivilligheten skal overta deler av oppgavene innen helse og omsorg, men det etterlatte inntrykket er likevel at så er tilfelle, mener Grav. Hun utdyper: 

 Det går fram av føringene i dokumentene at myndighetene har sterke forventninger til frivilligheten, familien og det nære nettverket når det gjelder det sosiale livet. De skal bidra til inkludering av eldre mennesker på alle samfunnsarenaer og på tvers av generasjoner for å sikre de eldre muligheter til å ha meningsfylte aktiviteter, og til å delta i samfunnet på lik linje med andre. Men det ser ikke ut til at myndighetene tar inn over seg at dette er ulønna arbeid, som noen borgere gjør av egen interesse og fri vilje, sier hun.  

Eksempler på slikt arbeid er Røde kors og små, lokale musikk- og idrettsforeninger.
 
 Jeg tenker at dette synet på frivillighetens rolle i helse- og omsorgsoppgavene i kommunene har å gjøre med at kommunene mangler fagfolk og statlige overføringer. 

Grav mener at det kreves en holdningsendring til eldre både i politiske prioriteringer og blant folk flest.

Med aldersvennlig samfunn menes at byer og lokalsamfunn skal bli gode steder å bli gammel. 

Innen 2060 vil antall mennesker som er 65 år og eldre dobles, antall som er 80 år eller eldre vil mer enn tredobles og antall i 90- og 100-årene vil nesten femdobles (SSB).

Full deltagelse i samfunnslivet

Begrepet aldersvennlige samfunn har ingen entydig definisjon, men er hentet fra det internasjonale nettverket «Age-friendly society» som har dette som mål.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har satt  arbeidet i system og opprettet sitt eget nettverk. I Norge er byene Oslo og Trondheim medlemmer i dette nettverket.
 
 Fokuset er rettet mot lokalt handlingsnivå. Tanken er å legge til rette for full deltakelse fra eldre mennesker i samfunnslivet, og dermed sunn og aktiv aldring, sier Grav.

WHO framhever åtte områder der byer og lokalsamfunn kan gjøre forbedringer for at samfunnene skal bli mer aldersvennlige:  

- Utendørsområder
- Bebyggelse
- Boliger
- Sosial deltakelse
- Respekt og sosial inkludering
- Samfunnsdeltakelse og sysselsetting
- Kommunikasjon og informasjon
- Sosiale- og helsetjenester

Denne WHO-rapporten er bakteppet for Norges satsing på aldersvennlige samfunn. 

Myndighetene framhever at i et aldersvennlig samfunn skal det legges til rette for å fremme aktiv aldring i et inkluderende og tilgjengelig lokalsamfunn. Det innebærer sosiale møteplasser og kulturtilbud, og god tilgjengelighet til natur- og rekreasjonsområder.  

– Regjeringens strategi er derfor å gjøre kommunene bedre rustet for et aldersvennlig samfunn. Det skal ligge til grunn for arealplanleggingen i kommunene, med krav om tilgjengelighet og universell utforming og byggeforskrifter, sier Grav.

Flytting kan forsterke sykdom 

​Aldersvennlige samfunn betyr ofte at eldre må flytte. Flytting til mer aldersvennlige boliger er blitt mer vanlig de siste 20 årene. Annen forskning viser at den gryende flyttetrenden blant eldre kan avhjelpe presset på omsorgstjenestene noe. 

 Nyere forskning peker på at en sykdom som demens har en tendens til å eskalere ved flytting. Men myndighetene omtaler ikke dette problemet i dokumentene. Det kan være en målkonflikt mellom en ønsket utvikling om at eldre skal flytte til sentrum og at det kan forsterke et sykdomsbilde til noen, sier Grav. 

Diskriminering av eldre

Kommunene har en lang vei å gå for at intensjonene i de politiske dokumentene skal bli reelle, mener Grav. Hun viser da spesifikt til arealplanlegging i kommunene.
 
 Typisk planlegges uteområder med klatrestativer for unger, og så settes det inn en benk. Det er ikke alltid det er tilstrekkelig for eldre. Men i noen større byer er en kommet lengre, ved at det eksempelvis settes ut dyrkingskasser, lages gapahuker og grillplasser, sier Grav.    
   
Ifølge annen forsking foregår det også en omfattende implisitt diskriminering i helsetjenesten av eldre med sammensatte problemer og nedsatt funksjonsnivå, blant annet når det gjelder prioritering av beste tilgjengelige behandling. 

Det kan også stilles spørsmål ved om hvem som sitter i eldrerådene. Ifølge tidligere forskning er det de ressurssterke eldre som sitter i råd og utvalg. Denne undersøkelsen viser at de som deltok hadde en selvforståelse som «vi» til forskjell fra «de eldre». Det vil si at de eldre var en gruppe som var dårligere og mer svekket, sier Grav. 



 Kontaktperson