Bedre psykisk helsetilbud i kommuner som samarbeider

Små kommuner som samarbeider om psykisk helsetjenester leverer et bedre og mer likeverdig tilbud til befolkningen enn de ellers ville klart.

​​​​​​​​​Det viser en ny studie gjennomført ved Nord universitet i samarbeid med Namsos kommune.

Forskerne har undersøkt hvordan kommunene best kan få til et samarbeid om et psykisk helsetilbud for mennesker med milde til moderate psykiske helseplager, forkortet RPH.

Dette begrepet står for Rask psykisk helsehjelp, som er et kommunalt lavterskeltilbud som myndigheter ønsker skal etableres i alle kommuner.

Problemet er at dette tilbudet, som er gratis, ikke er like lett tilgjengelig i mange små kommuner, til tross for at kommunene har et klart definert ansvar for å tilby tjenester til denne målgruppen, ifølge studien. 

Dosent Arve Almvik ved Nord universitet og Elin Sivertsen, spesialsykepleier i Namsos kommune, sier at det er et vesentlig gap mellom befolkningens behov og tilgangen på behandlingstilbud.

De viser til at bare i overkant av ti prosent av årsverkene som nasjonalt er satt av til kommunale helse- og rustjenester blir brukt til innbyggere med mer «vanlige» psykisk helseplager, gjerne betegnet som forløp 1. ( tall fra 2018).

– Denne hjelpa er ment for de med lettere og moderate psykiske helseplager. Det betyr gjerne begynnende problemer som er av mer kortvarig art, og at man vanligvis fungerer i jobb. Målet er at folk skal få hjelp før problemene blir mer alvorlige, forklarer Almvik og Sivertsen.

Små kommuner sliter med å tilby likeverdige helsetjenester

​Konsekvensene er beskrevet i tidligere forskning, og innebærer et betydelig helsetap for den enkelte og pårørende, i tillegg til samfunnsøkonomiske konsekvenser når folk faller ut av jobb eller studier, viser studien.
Forsker på interkommunalt samarbeid: Dosent, Arve Almvik. Foto Geir Mogen​.

Størst er problemene i små kommuner, noe vi har mange av i Norge; nesten halvparten av kommunene her i landet har færre enn 5000 innbyggere, går det fram.   

– Fagdepartementet har gjort en vurdering av hva dette har å si for tilbudet innenfor det psykiske helsefeltet. Det viser seg at i små kommuner er fagmiljøene ofte små og derfor sårbare, mens større kommuner har mer bredde og variasjon i tjenestetilbudet, viser tidligere studier, sier Almvik.

Med dette som bakteppe har forskerne intervjuet ansatte som samarbeidet om behandlingstilbud med andre fagfolk i tre andre kommuner, såkalt interkommunalt samarbeid. De dannet et felles behandlingsteam som jobbet på tvers av kommunegrensene om å gi et behandlingstilbud.

Forskerne ba de ansatte i et team som jobbet med Rask psykisk helsehjelp fortelle om sine erfaringer med å være organisert som en interkommunalt helsetjeneste, som var lett tilgjengelig for innbyggerne.

– Dette teamet var organisatorisk tilknyttet et interkommunalt selskap som betjente de fire kommunene med til sammen femten tusen innbyggere, sier Almvik. De fire fagansatte bestod av fagfolk med kompetanse i psykisk helsearbeid og en psykologspesialist.

Muligheter og utfordringer med interkommunalt samarbeid

Studien konkluderer blant annet med at de nådde bredere ut til folk som trengte dette helsetilbudet, fordi pasientene synes det var lettere å søke hjelp utenfor sin egen kommune. 

Dette forklarer de ansatte med at det er enklere å være anonym utenfor sin egen kommune, og at dette er viktig da det fortsatt kan oppleves stigmatiserende å slite med psykisk helse.

– Det kommer fram at dette særlig gjelder de litt yngre pasientene, sier Almvik.    

Studiens andre sentrale funn oppsummeres slik:

    • ​Å organisere et psykisk helsetilbud over kommunegrenser ble sett på som en forutsetning for å skape faglig tyngde og robusthet.
    • At små kommuner i rurale strøk får rom til å forsterke fagkompetansen og bedre rekrutteringen gjennom interkommunalt samarbeid, støttes også av tidligere forskning.   
    • Samarbeid over kommunegrensene kan bidra til mer likeverdige kommunale tjenester uavhengig av bosted.
    • Ved at  teamet hadde faste dager i tre av fire kommuner, oppnådde de en grad av geografisk nærhet. 
Samtidig er mål og resultatstyring i kommunene også en utfordring for interkommunale tjenester, viser studien.

Ved å bruke resultatmål på psykiske helsetjenester kan noe av praksis som ikke er målbar i statistikk og økonomi bli underkjent, eller ikke tillagt vekt, forklarer forskerne.

For eksempel er de vanskelig å måle forebyggende virksomhet, viser annen forskning. I stedet tar denne studien til ordet for at tjenestene utvikles basert på tilbakemeldinger fra brukerne.

Tidligere undersøkelser viser at den største utfordringen med interkommunalt samarbeid er at politikerne i de samarbeidende kommunene mister noe av styringen og kontrollen med samarbeidet.

Denne studien viser samlet at det er flere organisatoriske og faglige gevinster med å organisere et psykisk helsetjenestetilbud gjennom at det samarbeides over kommunegrensene.  

– Samarbeidet bidro til større fleksibilitet i tjenesten og lettere tilgang til hjelp for innbyggerne, oppsummerer forskerne. 

Almvik og Sivertsen mener det er behov for å løfte fram interessen blant politikere og fagfolk for mer interkommunalt samarbeid også utover et slikt tjenestetilbud. De viser til at et mindretall av kommunene samarbeider om psykisk helsetjenester i dag.

– Samtidig sier et flertall av småkommunene at de ser et økt behov for interkommunalt samarbeid. Ikke bare omkring RPH. Det kan møte behovet for flere likeverdige tjenester uavhengig av bosted, sier Almvik.

 Kontaktperson