Ett år etter #metoo: – Det er nå jobben begynner

Det sier forskerne Mona Bråten og Hanna Helseth, som begge har fulgt #metoo-bevegelsen i Norge og forsket på seksuell trakassering i arbeidslivet.

Mari Lund Eide

Nylig holdt de foredrag på Nord universitet om konsekvensene av #metoo – og veien videre.

– Noe skjedde etter det store mediafokuset. Plutselig begynte man å se trakassering fra kvinnens ståsted i stedet for å bagatellisere det, sier kjønnsforsker Hanna Helseth om #metoo-bevegelsen.

Helseth, som har forsket på seksuell trakassering i parforhold og medforfattet boken Det jeg skulle sagt - en håndbok mot seksuell trakassering, mener medieoppmerksomheten rundt trakassering førte til økt bevissthet rundt trakassering. Hun mener likevel det er lang vei å gå:

– Vi står enda midt oppi det – for det er nå den store oppvasken begynner. Det er nå konsekvensene skal diskuteres, sier Helseth.

Klikk her for å endre bildet
Arbeid gjenstår: Forskerne Hanna Helseth (t.v) og Mona Bråten (t.h) mener at selv om økt medieoppmerksomhet rundt seksuell trakassering har bidratt til mye godt, er det nå den store oppvasken begynner. Her sammen med lederen av ELSA - Nettverk for etnisitet, likestilling og sosialt ansvar, Astri Dankertsen, som nylig inviterte forskerne til å holde foredrag på Nord universitet. Foto: Mari Lund Eide

Mer trakassering i visse bransjer

Mona Bråten, forsker ved Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon (Fafo), har gjennomført flere undersøkelser for å kartlegge omfanget av seksuell trakassering i ulike bransjer både i forkant og i kjølvannet av #metoo. 

Fafos undersøkelser viser at enkelte bransjer rapporterer store problemer med seksuell trakassering.

– Den siste undersøkelsen vi gjorde i scenekunstmiljøet viser at det ikke er slutt på trakassering i denne bransjen. Hotell og restaurantbransjen rapporterer også omfattende trakassering, sier Bråten.

Usikkert, ubehagelig og tabubelagt

Hun forteller at selv om problematikken har blitt kartlagt gjennom undersøkelser er det fortsatt stor usikkerhet rundt hvordan trakassering skal følges opp på arbeidsplassen.

– Når problemet er kartlagt og svarene dokumentert oppstår det gjerne handlingslammelse som preges av usikkerhet rundt hvordan problematikken skal behandles. En av utfordringene er lite åpenhet, sier Bråten.

Kjønnsforsker Hanna Helseth peker også på mangel på åpenhet som et problem.

– Det er lettere å snakke om sakene som får medieoppmerksomhet – det som skjer «der ute». Det er mye vanskeligere å snakke om relasjonene vi har på arbeidsplassen. Det er da det blir tabubelagt og ubehagelig, sier Helseth. 

Vanskelig å varsle

Helseth mener også at varslingsrutinene ved en arbeidsplass kan oppleves som problematiske for mange.

– Varsling og varslingsrutiner har vært i fokus, men varsling legger mye ansvar over på enkeltpersoner som blir utsatt for trakassering - "det er bare å varsle", liksom. Men det er ikke alltid så lett, og mange kan oppleve at det blir verre etter at man varslet, sier Helseth.

Ifølge Bråten heves også terskelen for varsling dersom det er en leder som trakasserer, eller dersom varslingen utvikler seg til en personalsak mellom to ansatte. Hun påpeker at arbeidsplasser også har svært ulike rutiner for å følge opp trakasseringssaker

– Det er stor forskjell på hvordan arbeidslivet følger opp trakassering, og hvilke rutiner de har for å ta vare på sine ansatte. De store hotellkjedene har gjerne egne sentrale HMS-avdelinger, mens en liten lokaleid kafé med noen få ansatte har ikke tilsvarende apparat, sier Bråten. 
Mari Lund Eide

 Kontaktperson