Forsker på kulturlivets del av krigshistorien

– Veien fra ord til vold er ofte kortere enn man tror. Det sier professor Kjetil Ansgar Jakobsen ved Fakultet for samfunnsvitenskap ved Nord universitet.

​​​​​​​Han leder et stort tverrfaglig forskningsprosjekt som skal undersøke hvorfor forfattere og intellektuelle handlet som de gjorde under Hitler-Tysklands okkupasjon av Norge.

Dette gjøres ved å bruke statistiske og kvalitative tilnærminger hentet fra en rekke disipliner, og ved å sammenligne norske erfaringer med tilsvarende fra andre land som ble okkupert under andre verdenskrig, spesielt Frankrike. 

Prosjektet er et fellesløft mellom Nord universitet og Norges forskningsråd og har et samlet budsjett på 19,4 millioner kroner. I alt femten forskere fra inn- og utland deltar. 

Fra Nord universitet deltar litteraturforskerne Leiv Sem og Ronny Spaans og statsviter Tanja Ellingsen, mens økonomen Tor Korneliussen er del av den rådgivende ekspertgruppa. Prosjektet begynte i juni 2022 og er beregnet avsluttet om fem år. 

Målet er å frembringe solid kunnskap om historiske problemstillinger som er hardt debattert og av stor samtidsrelevans, men som i liten grad har vært gjenstand for systematisk forskning, sier Kjetil Jakobsen.

Norsk identitet og selvforståelse

​Forfattere og intellektuelle har en privilegert status i spørsmål om norsk identitet og selvforståelse, sier Jakobsen:

Forestillingen om hva Norge og det norske er, ble skapt av diktere og akademikere som Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson. Det fascistiske engasjementet og landssviket til Knut Hamsun, Norges største romanforfatter og Nord-Norges viktigste kulturpersonlighet, forblir noe av et nasjonalt traume, sier han. 

Anstrengelsene som ble gjort etter krigen for å gjenreise tilliten til forfattere gjennom «æresrettene», er også gjenstand for kontroverser i offentligheten.

Ifølge Jakobsen er det imidlertid gjort forholdvis lite forskning på kulturlivets del av krigshistorien. Særlig savnes forsking som på en systematisk måte setter norske erfaringer i sammenheng med det som skjedde i andre land. 

Men dette skjedde for lenge siden: Er det noen særlig grunn til å forske på disse hendelsene nå? 

Ja, og det er dagens kulturkriger og demokratikrise som virkelig gjør denne tematikken aktuell. Vi er lært opp til å tenke at litteratur og kultur beveger seg i en annen sfære enn politikk og makt.

 Ta ytringsfrihetsdebattene som eksempel, her antar vi jo helt korrekt at det er å angripe noen med ord og med vold er helt ulike størrelser, sier Kjetil Jakobsen. 


Forsker på kulturlivets del av krigshistorien: Professor Kjetil Jakobsen. Foto: Svein-Arnt Eriksen. 

Han sier at du er og skal være fri til å gjøre nesten hva som helst med ord, men voldsbruk er forbudt. Men samtidig er veien fra ord til vold kortere enn man ofte tror.  

Kjetil Jakobsen viser til at Vladimir Putin nå rettferdiggjør overfallet på Ukraina med argumenter fra kulturkrigene i Vest-Europa og USA; Ukraina skal reddes fra en påstått vestlig dekadanse, fra woke, pride og «cancel culture». Her finnes det noen spor fra forrige århundre som er verdt å studere nøye. 

Han sier videre: I mellomkrigstiden ble krigene om ord til ekte kriger, og de politiske og militære frontene kom til å følge skillelinjene fra kulturkrigene om nasjon og rase, kjønn og seksualitet. 

Spesielt opptatt av å studere høyreintellektuelle

Statsvitere har lenge undervurdert ideologiens og de intellektuelles faktiske politiske betydning, mener Jakobsen. 

​ I prosjektet er vi spesielt opptatt av å studere høyreintellektuelle, forteller han. Det skal faktisk en type intellektuell fasthet til for å ville bryte med demokratiet, derfor blir populismen først virkelig farlig når den settes i system av figurer som Alexandr Dugin i Russland, Éric Zemmour i Frankrike eller Newt Gingrich og Steve Bannon i USA. Slik var det i mellomkrigstiden også, sier Jakobsen.  ​


​​​