Jakten på et post-karbon samfunn

– Paris-avtalen handler om globale utslipp av klimagasser, men hvorfor diskuterer vi ikke utvinningen av fossilt brennstoff? spør forsker Elisabeth Tømmerbakk.

Per Jarl Elle

Paris-avtalen ble undertegnet av 190 land i desember 2015, og ble omtalt i verdenspressen som et gjennombrudd i klimaforhandlingene.

Klimaproblemene er definert i Paris-avtalen som et «utslippsproblem», og avtalen behandler ikke utvinningsspørsmålet. Det skyldes hvordan sammenhengen mellom utvinning av petroleumsressurser og klimaendringer er rammet inn i det internasjonale klimaregimet, sier sosiolog Elisabeth Tømmerbakk.

I en 400-siders doktoravhandling ved Nord universitet drar Tømmerbakk paralleller mellom den norske olje- og gasspolitikken i Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe) og petroleumspolitikken i den ecuadorianske delen av Amazonas (Yasuní). Med sin forskning fra Norge og Ecuador viser hun hvorfor overgangen til et post-karbon-samfunn er så vanskelig å oppnå.

– I avhandlingen min, «Moving Towards a Post-Carbon Society?» har jeg forsket på prosessene og argumentene for, og ikke minst mot, utvinning av olje og gass i ecuadoriansk Amazonas og oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe). Det norske, internasjonale klima- og skoginitiativet (REDD+) passer også godt inn i hvordan det internasjonale klimaregimet har definert klimaproblematikken, sier Tømmerbakk.

I 2007 lanserte Ecuadors daværende president, Rafael Correa, initiativet Yasuní-ITT som et klimatiltak.

– Hensikten var å opprette et internasjonalt fond for at nasjonalstaten Ecuador kunne bevare, eller rettere, la være å utnytte, de rike naturressursene Yasuní og sikre de naturlige livsvilkårene for menneskene i Ishpingo-Tambococha-Tiputini (ITT), forteller Elisabeth Tømmerbakk, som underviser ved Universitetet i Cuenca, i Ecuador.      

Ecoador ville la oljeressursene ligge i bakken

Det 9 800 km² store Yasuní-området nordøst i Ecuador regnes som ett av de mest artsrike naturområder på landjorden. Yasuní har formell, internasjonal status som nasjonalpark, og området omfatter flere stammer av amazonas-indianere, blant annet Tagaeri og Taromenane som er blant de få ikke-kontaktede urfolksgruppene.

I regnskogen er det store oljereserver under jorden. Reservene i området er anslått til over 840 millioner fat olje, eller omkring 20 prosent av Ecuadors kjente oljereserver. 

Den ecuadorianske regjeringens hovedargument for Yasuní-ITT-initiativet var at dersom Yasuní-oljen fikk ligge i fred («non-extraction»), ville det redusere klimautslippene med omkring 407 millioner tonn CO2.

I tillegg ville det å hindre avskoging samt nyplanting redusere utslipp med 800 millioner tonn CO2.

– Yasuní-modellen vrir klimaproblematikken over til selve utvinningen av fossilt brennstoff som en av hovedårsakene til klimautslipp. Mens FNs klimarammeverk (UNFCCC) hele tiden har fokusert på "reducing emissions", fokuserte Yasuni-ITT initiativet på "avoiding emissions".

Problemet var - og er - at det å unngå utslipp ikke passer inn i de eksisterende klimamekanismene. Ecuadors Yasuní-forslag brøt med hvordan utslipp er blitt definert internasjonalt, og det gjorde det vanskelig for Yasuní-initiativet å vinne fram, sier Tømmerbakk.

Klikk her for å endre bildet Gasstårn i jungelen. Olje- og gassutvinning ved elven Napo i ecuadoriansk Amazonas (foto: Elisabeth Tømmerbakk).

Seks år etter Yasuní-lanseringen, i 2013, skrinla den ecuadorianske regjeringen den opprinnelige planen om å spare regnskogen i Yasuní-ITT. En av årsakene var at mange land, deriblant Norge, ikke støttet Ecuador-initativet.

– Det er særlig interessant å oppdage at det fins en rekke forbindelser og kryssende interesser i argumentasjonen for å få Ecuador med i Norges Olje for Utvikling" og REDD +,  og Ecuadors forsøk på å få Norge med på å støtte Yasuní-ITT, sier Elisabeth Tømmerbakk.

- Karbonkvoter og fortsatt oljeproduksjon  

Ecuadors initiativ om å be verdenssamfunnet betale for å la oljeressursene ligge urørt, ble hilst velkommen av andre lands regjeringer og ikke-statlige organisasjoner.

Klikk her for å endre bildet

Yasuní-ITT.
Elisabeth Martha Tømmerbakk er født i Norge og oppvokst i Ecuador. Hun tok doktorgraden ved Nord universitet i april 2018, og hun er i dag førsteamanuensis ved universitetet i Cuenca, Ecuador (foto: privat).

Mange land lovte penger til Yasuní-ITT fondet.

Norge var ikke blant dem. 

– Det ble vanskelig for Norge som oljenasjon å støtte et «non-extraction» initiativ og gi penger til Yasuní-ITT fondet. På hjemmebane hadde man de kontroversielle planene for olje- og gassutvinning utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Hvordan kunne man støtte «non-extraction» som klima-initiativ ute, men fortsette med «extraction» hjemme? 

Norske myndigheter, i likhet med mange andre land, omgår hele utvinningsproblematikken, og landet har isteden satset på karbon-markeder, med kjøp og salg av karbon-kvoter i et internasjonalt marked, sier Tømmerbakk.

Yasuní-ITT-fondet mistet pengestøtten

Når alt kom til alt, ville ikke verdens land betale prisen for at oljeressursene i Yasuní-området ble liggende urørte i bakken.

En av hovedbegrunnelsene fra den ecuadorianske regjeringen for å skrinlegge Yasuní-ITT var at 13,3 millioner US dollar, eller omkring 0,37 prosent av det man håpet på, ble overført til Yasuní-ITT Multi-Partner Trust Fund. I utgangspunktet lovte potensielle bidragsytere 336 millioner dollar, eller under ti prosent, for å la olje ligge urørt under regnskogen.

Dette var langt fra behovet på 3,6 milliarder amerikanske dollar (2007), som utgjorde rundt halvparten av verdien på oljen som Ecuador ville ha tjent på en oljeutvinning i Yasuní.

Etter nederlaget for Yasuní-fondet har ecuadorianske myndigheter åpnet for oljeutvinning i to av områdene i Ishpingo, Tambococha og Tiputini (ITT).  

– Regjeringen i Ecuador kan, i tråd med jussen i konstitusjonen, be nasjonalforsamlingen om et ja til oljeutvinning i vernede områder hvis det ikke er identifisert «ikke-kontaktede» indianerstammer i det aktuelle utvinningsområdet - og landet trenger pengene. 

For ecuadorianske myndigheter, har dette hele tiden vært plan B, dersom plan A mislykkes, sier Tømmerbakk.

Arealkonflikter, klimaendringer og teknologi

Debatten i Ecuador var på 1990-tallet først og fremst en konflikt om olje versus vern, særlig det å beskytte indianske territorier. Etter hvert ble faren for klimaendringene også trukket inn som et viktig argument imot å utvide oljeaktiviteten i Yasuní.   

– Debatten om oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja var opprinnelig en debatt om olje versus fisk, altså et spørsmål om arealkonflikter. Over tid er klimaspørsmålet trukket inn som en del av diskusjonen, og mange bruker klimaendringene som et viktig argument mot å åpne LoVeSe for petroleumsaktivitet. 

I Ecuador er det en lignende politisk utvikling. En viktig forskjell i debatten i de to landene er hvordan ulike aktører vurderer risiko forbundet med mulig utvinning i disse sårbare områdene. I Norge har man stor tiltro til teknologi og teknologiutvikling. 

Noen ser derfor på risiko forbundet med oljeaktivitet som produktivt fordi det kan være med på å drive denne teknologiutviklingen framover. Denne teknologioptimismen er så å si fraværende i Ecuador.      

Ett av de sentrale poengene i Tømmerbakks doktoravhandling er at petroleumsressurser er kunnskapsobjekter som ikke er ferdig definert en gang for alle.  

– Det kommer stadig ny forskning som tar definisjonen i nye retninger – kunnskap som igjen fører til ny forskning etc, sier Tømmerbakk, som har lest eldre, norske stortingsmeldinger, for eksempel den berømte Stortingsmelding nr. 25 (1973-1974).

 – I meldingen er olje gjort til et kunnskapsobjekt i forskningen, gjerne på bekostning av andre ting. For 45 år siden var norske myndigheter mest redd for at for mye oljepenger kom inn i fastlandsøkonomien, og myndighetene anbefalte derfor et moderat utvinningstempo, sier hun.

Nå er problemstillingen endret.

Argumentene nå er at etter hvert som mer av fornybare energikilder kommer på markedet, blir olje og gass mindre verdt.  

– Norge utvider likevel oljeletingen mot Arktis og Barentshavet, og norske myndigheter snakker nå om at oljealderen vil vare i 30-40 år til, sier Tømmerbakk.

Hun mener det er interessant å se hvordan fortsatt norsk oljeutvinning blir gjort til et viktig klimaargument:

- Det er «bra» for verden og klimaet at Norge opprettholder sin oljeproduksjon, siden den norske produksjonen er så mye renere enn andre lands produksjon.  

- Ingen dramatiske endringer i oljepolitikken

Beveger Norge og Ecuador seg mot et «post-karbon»-samfunn?

– Nei, og det er en vanskelig prosess. Myndighetene i Ecuador har i hovedsak fortsatt som før etter at landet ikke oppnådde internasjonal støtte for Yasuní-initiativet, og Norge har heller ikke gjort dramatiske endringer i sin oljepolitikk. Det er vanskelig for Norge å se seg selv som en energinasjon, i stedet for en oljenasjon, selv om Statoil nå har endret navnet til Equinor som nå skal være et globalt energiselskap, i stedet for et globalt selskap utelukkende for utvinning av olje og gass.  

I 2012 hevdet det internasjonale energibyrået IEA, at hvis man ikke får til karbonfangst, må man la to tredjedeler av de fossile ressursene bli liggende i bakken. IEA er jo ingen typisk miljøorganisasjon, men organisasjonen er kommet til et veikryss i synet på oljen. Klimadebatten har omformet oljen til et annet kunnskapsobjekt enn det var tidligere, sier førsteamanuensis Elisabeth Tømmerbakk ved Universitetet i Cuenca.

Per Jarl Elle

Referanse 


«Moving Towards a «Post-Carbon» Society? The challenges of non-extraction policies: The cases of Lofoten and Yasuní-ITT» (PhD in Sociology, no. 24 – 2018 Nord University, 2018)