Jakten på havets røde gull

Mathilde Servans interesse for marin forskning ble vekket av havets viktigste matressurs; det lille krepsdyret raudåte.

Klikk her for å endre bildetBlå begeistring. Mathilde Servan vil bli havforsker. – Jeg tar sikte på en doktorgrad i marin økologi, sier masterstudenten (foto: Per Jarl Elle) 
Nord-student Mathilde Servan er ikke som alle andre studenter. 27-åringen fra Stavanger er godt i gang med masterutdanning i biovitenskap, og hun har en helt spesiell lidenskap. 

Hun forsker nemlig på pigmentet Astaxanthin, som er det røde fargestoffet i hoppekreps-arten raudåte (Calanus Finnmarchicus).

– Når folk spør meg hva jeg studerer, pleier jeg som regel å si at jeg jobber med plankton. De fleste vet jo ikke hva raudåte er, sier Mathilde og ler.

– Så da må jeg forklare at vi har et bittelite krepsdyr som lever langs kysten og er en viktig matkilde for fisken. Den er rød og lever ofte i store svermer, nesten som insekt, som gjør at man kan se den fra satellittbilder. Så derfor er det interessant å studere hva som gir den denne rødfargen, sier hun.

Hvordan ble du interessert i forskning på raudåte?

– Raudåta er først og fremst veldig spesiell i form av at den er helt avgjørende for økologien i havet. Dette skyldes at den har et høyt innhold av pigmentet Astaxanthin, som gir beskyttelse til fettposen. 

– Det høye fettinnholdet gjør raudåta til en svært vierdifull matkilde for fisk, forteller Mathilde. 

Hoppekreps på tre millimeter


Klikk her for å endre bildet
Zooplankton: Raudåte (Calanus Finmarchicus), er ifølge Wikipedia et dyreplankton som utgjør viktig føde for fiskeyngel. I enkelte områder utgjør raudåte 90 prosent av biomassen. Foto: Frøydis Strand, NFH 
Vestlendingen avslører raskt at hennes engasjement for denne tre millimeter lange arten er stort. Og hennes kunnskap om denne lille hoppekrepsen er allerede rik.

– Vi finner Astaxanthin, som er et karotenoid og en antioksidant, i kjøttet til laks, ørret og hummer. Substansen motvirker betennelser både i organismer og i menneskekroppen. Astaxanthin er forøvrig etterspurt i helsekost, sier hun. 

Mathilde Servan forsker også på hva det er som gir pigmentet den karakteristiske rødfargen. 

– Jeg prøver å finne ut hva som avgjør hvor mye pigment som hoper seg opp i hvert dyr, siden det har vist seg å være store forskjeller. 

– Mest sannsynlig er det på grunn av ulik diett, men det kan også være andre faktorer som spiller inn. Jeg analyserer også algene for å finne ut hva denne hoppekrepsarten har spist, sier hun. 

Rødfargen i havet er synlig på satelittbilder 

I 2018 deltok Mathilde i prosjektet «SeaPatches» som forsker på calanus ved å bruke satellittbilder. 

– Raudåta er ett av veldig få dyr som produserer astaxanthin naturlig, så det er nyttig å vite hvorfor den gjør det og hvordan. Det er rødfargen som er årsaken til at vi ser den, også på satelittbilder, og ny kunnskap om produksjon av pigmentet i rauduåta vil blant annet bidra til tolkningen av satellittbildene, sier hun.

Under et felttokt med forskningsfartøyet «Helmer Hansen» foreslo én hennes veiledere, Sünnje Basedow, at hun skulle jobbe videre med Astaxanthin.

– Og det gjorde jeg, sier Mathilde som regner med å levere masteroppgaven neste år. 

Jakten på det røde gullet. Mathilde Servans studerer hvordan mengden av Astaxanthin i raudåta endrer seg. Det medfører timer foran mikroskopet under og etter felttoktene til havs. Foto: privat.

Om våren og utover høsten er det enorme mengder av hoppekreps i havet fra Nordsjøen til Nordishavet.

– Biomassen av hoppekreps i havet er så stor at uten disse små dyrene, ville fiskeriene kollapse i mangel på nok føde, sier Servan. 

– Plankton er en ny interesse

Interessen for marinbiologi har Mathilde Servan hatt hele livet, og et grunnstudium var årsaken til at hun valgte Nord universitet. Hun sier hun alltid har hatt et nært forhold til havet og fisken. 

– Men plankton er en ny interesse. Jeg har lyst til å forske videre, og jeg tar sikte på en doktorgrad i marinøkologi.

Hva synes du om å være student ved Nord universitet?

– Jeg er veldig fornøyd med fagene, foreleserne og studiemiljøet på Fakultet for biovitenskap og akvakultur, sier Mathilde Servan. 

Klikk her for å endre bildet
Får råd fra erfarne havforskere. Masterstudent Mathilde Servan med seniorrådgiver Stig Falk-Petersen, Akvaplan-niva
og førsteamanuensis Vigdis Tverberg, Fakultet for biovitenskap og akvakultur, Nord universitet (foto: Per Jarl Elle).

Utbredelsen av Calanus-artene

Førsteamanuensis Vigdis Tverberg ved Nord universitet, Fakultet for biovitenskap og akvakultur sier at havforskere har ulike oppfatninger om det er havstrømmene eller variasjoner i temperaturene i havet som har mest å si for utbredelsen av calanus-artene.

– Som vi vet blir raudåta ført til Arktis med den norske Atlanterhavsstrømmen og Vest Spitsbergen-strømmen. Noen havforskere mener at havstrømmene betyr mest, og at temperatur betyr lite siden Calanus-artene er kaldtvannsarter. 

 Andre mener at temperaturen i havet betyr mye for veksten og overlevelsen. Altså at Calanus-artene vokser raskere ved varmere temperaturer. I Arktis er det Ishavsåta (Glacialis) og feitåta (Hyperboreus) som er de mest typiske artene, mens noen forskere mener at raudåta ikke klarer å reprodusere seg i så kaldt vann, sier Tverberg.

Mellom havbunnen og det ytre rommet 


Marine ressurser kan overvåkes - fra havbunnen til den ytterste delen av atmosfæren. 

Nord universitet er med i forsknings-nettverk som samler forskningsdata om marine ressurser fra satellitter, droner i luften og glidere i havet.

– Dette er ulike plattformer som kan ha ulike instrumenter installert. Instrument og plattform tilpasses forskjellig behov.  

Vi mener potensialet for denne teknologien er stort, selv om plattformene er på forsknings- og utviklingsstadiet. I tillegg er de store institusjonene  fortsatt veldig konservative, så foreløpig er plattformene ikke mye brukt i forskningen. 

Men drone- og glider-teknologien er effektiv og mye rimeligere å bruke enn forskningsfartøy - og – det er ikke minst viktig – vi får data i sann tid, sier seniorforsker Stig Falk-Petersen i Akvaplan-niva. 

Akvaplan-niva og ConocoPhillips har samarbeidet i mange år om å utvikle glidere som plattformer for å innhente marine forskningsdata. 

– Optiske instrumenter på satellitt har en oppløsning fra 800 m opp til flere km. I fjordsystemer er ikke det godt nok. Kombinasjon av satellitt, droner og glidere må til,  sier Stig Falk-Petersen .