Skoleelever fikk bedre språk når de var tett på naturen

Når deler av norskopplæringa foregår ute i naturen, får elevene utviklet sine språkferdigheter slik at tekstene de skriver både blir mer detaljrike og mer presise.

​​​​​​​​​​​​​​​​
Uteskole: Skaper engasjement. Foto: Haakon Halberg. 

Det viser studien «Skriving i uterommet» gjort av førsteamanuensis Anne Kathrine Hundal og universitetslektor og stipendiat Haakon Halberg ved Nord universitet.  

Forskerne ville finne ut hva uterommet (naturen) som læringsarena kunne bidra med for å utvikle elevenes tekster. De kjenner ikke til at dette er undersøkt systematisk før. 

Hverdagen er skjerm og digital teknologi

​I dagens samfunn er en stor del av virkeligheten vi tar inn representert gjennom ord og bilder. Vi lever mye av livene våre gjennom skjermer og digital teknologi og forholder oss til multimodale tekster, går det fram av studien.  

Det heter videre at motstykket er naturen, som er virkeligheten, og ikke en representasjon gjennom ord og bilder slik tekstene er. 

Derfor var forskerne interessert i å undersøke hvordan observasjon og sanseinntrykk ute i naturen påvirket elevenes skriveferdigheter. 

Dette ble undersøkt ved å sammenligne tekster om samme tema før og etter at de hadde hatt undervisning i en naturpark. I en annen oppgave skrev elevene tekster etter at de hadde vært i en skolehage.

Skoleforsker: Førsteamanuensis Anne Kathrine Hundal. Foto: Nord universitet. 

Hvordan beveger rovdyrene seg? 

Konkret foregikk dette i to prosjekter for elevgrupper på mellomtrinnet (alder 10-12 år).
 
I det ene prosjektet fikk elevene deler av sin undervisning i et besøkssenter for rovdyr, en naturpark. Det andre foregikk i en skolehage.  

Første del av undervisningen i begge prosjektene foregikk i klasserommet. Elevene leste skjønnlitteratur om rovdyr og skrev deretter to ulike tekster om ett av de fire rovdyra. 

I det andre prosjektet ble det lest høyt og samtalt om bildeboka «Det gavmilde treet». 

I naturparken fikk elevene oppleve dyra på nært hold og delta på mating av dyrene og fikk informasjon om dem. Oppgaven her var å lage tankekart om det de opplevde. Hvordan så dyra ut? Hvordan beveger dyr seg? Tilbake i klasserommet skrev de en ny tekst. 

De som deltok på prosjektet om skolehagen skrev dikt om hva de hadde observert i skolehagen. Mens de var i hagen var oppgaven å lage så mange ord som mulig om de plantene de så i skolehagen som de så brukte i tekstoppgaven. 

Gaupa har rolig gange, men hopper veldig langt

​Lite tekstutdrag fra elevtekst i fra naturparken: 

«Gaupa er veldig rolig. Den har rolig gange, men hopper veldig langt.  Gaupa har en halvlang, lubben hale som er svart på tuppen. 

Denne teksten tilfredsstiller naturfagets krav til en objektiv framstilling av gaupa. Den ligner på det vi gjerne tenker på som en naturfaglig tekst, sier Anne Kathrine Hundal. 

Poetisk tekst fra skolehagen: 

«Det er vann rundt, vind i bladene til trærne. Lyden av vann som renner ned. En åker nær. Minner i mitt hode fra 2. klasse, 3. klasse, 4. klasse.

–​ Dette er en mer poetisk tekst med vekt på elevens egne personlige opplevelser. Beskrivelsen ligner et dikt, sier Haakon Halberg. 

Større engasjement og bedre språk i tekstene om rovdyra

​Oppsummert mener forskerne at uteskoleprosjekt viser at det å skape en meningsfull kontekst for skriving er inkluderende og engasjerende. Ved å sammenligne empiri fra de to prosjektene har forskerne hovedsakelig gjort to hovedfunn: 

Det første er at aktivitetene i uterommet skaper stort engasjement som er felles for alle elevene uavhengig av faglig nivå. Dette betyr at aktivitetene har tilstrekkelig lav inngangsterskel til at de treffer samtlige elever og ikke oppfattes som uoverkommelige. 

Det andre funnet er at de beskrivende tekstene skrevet i etterkant påvirkes av persepsjonen i uterommet, men også den faglige konteksten som de settes inn i. Det er denne konteksten som ser ut til å sette premisser for utviklinga av et fagspesifikt språk. 

Utforsker begreper sanselig

Forskerne mener at læring i ute i naturen medfører at elevene kan utforske begrepsinnhold sanselig samtidig som de lærer seg begrepet, altså ordet. 

–​ Det er ikke mulig å avgjøre hvorvidt det er uterommet som kontekstuell ramme eller selve aktivitetene som har størst betydning når elevene skriver tekstene. Det kan se ut som at det er nettopp samspillet mellom det vi gjør, og konteksten det foregår i, som i stor grad bidrar til at elevene skaper sammenhenger og evner å sette ord på erfaringene sine, sier Anne Kathrine Hundal. 

Det som skapte mest engasjement var særlig aktivitetene med tankekartene og ordjakten. 

–​ Elevene diskuterte ivrig seg imellom for å finne relevante ord. De spurte hverandre, og de spurte lærerne som var til stede. Noen av elevene prøvde seg fram ved å si ord høyt, sier Hundal. 

Et eksempel er når en av elevene vil finne riktige ord for hvordan ulven beveger seg: Ulven «går sakte», «sniker seg fram, ulven «lister seg». 

Elevene etterligner dyras bevegelser

Forskerne observerte også at elevene etterlignet dyras bevegelser i sin søking etter en passende beskrivelse. 

–​ Elevene leter etter meningsfulle representasjoner for bevegelsene, og det kroppslige uttrykket fungerer som et steg på veien til det mer abstrakte verbalspråket, forklarer Hundal. 

I prosjektet som foregikk i skolehagen ble det konkurranse om å finne flest ord. Elevene løp rundt og så seg om i området.

Mange av orda som ble skrevet ned, er generelle, hverdagslige ord som blomst, tre, gress og vann. Etter hvert søkte elevene etter ord som var mer fagspesifikke som sitrontimian og blomkarse, ord de fant på etiketter i skolehagen. En elev pekte utover fjorden mot en odde og spurte: «Hva kalles det når det stikker ut sånn som der?​​»​Har forsket på uteskole: Universitetslektor og stipendiat, Haakon Halberg. Foto: Nord universitet. ​

Les mer om de to studiene:
 
​​

 Kontaktpersoner