Vår velferd sett fra innsiden og utsiden

Førsteamanuensis i sosiologi, Masudur Rahman
Førsteamanuensis i sosiologi, Masudur Rahman, forsker på bærekraftig utvikling i Norge og Asia. Han har vokst opp i Bangladesh og har fordelen av å kunne se systemet utenifra.

– A stranger has the advantage, sier Rahman.

Han fortsetter:

– Det er den norske likhetskulturen som gjør at den norske velferdsmodellen er bærekraftig. Og tillit til systemet som gjør at den fungerer.

Tillit et viktig begrep for Rahman, og han vender stadig tilbake til det i løpet av samtalen.

– Tillit handler om gjensidig forpliktelse og gjensidig avhengighet. Man stoler på at motparten gjør sin del så lenge jeg gjør min del. Vi må ha tillit til hverandre for at vi skal ha høy velferd i landet vårt. Ta dugnadsarbeid som eksempel: Her bidrar alle til glede for fellesskapet enten i borettslaget eller i idrettslaget. Det er uskrevne regler om at man deltar på dugnad, og alle har tillit til at hver enkelt gjør en innsats. På samme måte har vi tillit til at den enkelte bidrar til samfunnet for øvrig.

Kontrastene mellom den norske velferdsmodellen og hvordan mennesker lever i asiatiske land er ganske stor. Det er ulike samfunn, kulturer, økonomier og tankesett.

– I det indiske subkontinentet er ulikhet knyttet til medfødt status. Tilhører du en lav kaste innenfor kastesystemet i India, så er det din plass i samfunnet. Også språket er koblet til status. For eksempel finnes det tre ulike tiltaleformer for å si «du». En som er nedlatende, som brukes om de som er rangert lavere enn deg selv, en som er lik for de med samme status som deg, og en tiltaleform for de som er rangert høyere enn deg. I Norge har man ingen slike «regler» for sosial status.

Det er også interessant å høre Rahman fortelle om de pengesterkes status i asiatiske samfunn. Mye handler om materielle goder.

– Det er viktig å bruke rikdommen sin til å fortelle andre at man er nettopp det, og at man derfor har høy status i samfunnet. Forbruket til disse menneskene er veldig stort, og de bruker mye penger på luksus som dyre villaer og fine biler for å vise sin rikdom. Det er et mål å gjøre andre misunnelige. Andre ting som kan nevnes er store, overdådige bryllupseremonier og dyre gaver. Det handler ikke lenger om tradisjon, men om konkurranse og «show-off».

– I tillegg er nettverk veldig viktig, fortsetter Rahman. – For hva har nettverk å si for forbruket? Jo, hvem du assosierer deg med har noe å si for hva du forbruker, hvor mye du tjener og din posisjon i samfunnet. Det vil si at jo flere velstående mennesker i maktposisjoner du omgir deg med, jo større behov er det for å vise rikdommen sin.

– Men har vi det ikke sånn i Norge også?

– Jo, i enkelte kretser finnes det mennesker som har behov for å vise at de tilhører en viss, gjerne eksklusiv, gruppe. Men sammenlignet med andre steder i verden er den «norske» måten å vise rikdom på, ganske beskjeden.

Klikk her for å endre bildet
– I Norge tenker vi at min velferd er avhengig av andres velferd. I mange asiatiske land tenker man at "ens nød, andres brød", forteller Masudur Rahman.

– Finnes det ingen negative sider ved den norske velferdsmodellen? Blir vi late, for eksempel?

– Man kan selvsagt spørre hva motivasjonen er for å arbeide, når man uansett har et system som tar vare deg. Men i Norge føler de aller fleste på et ansvar og en plikt til å jobbe, til å forsørge seg selv og til å bidra til våre felles goder. En annen viktig faktor er at folk ønsker å fylle dagene sine med noe meningsfullt. Arbeid gjør livskvaliteten god.

– Det viser seg også at samvittighet har stor betydning, fortsetter Rahman. – Mange får dårlig samvittighet av å være arbeidsledig. Det oppleves nedverdigende og skamfullt å ikke bidra, og man ønsker ikke å være utenfor. Nordmenn jobber altså gladelig.

– De utfordringene jeg ser med modellen er at mange kan bli gjeldsslaver. Spesielt unge mennesker. Det er tøft å komme inn på boligmarkedet, og på et eller annet tidspunkt vil rentene øke og boligprisene falle. Da er det flere som kommer til å oppleve at de får det vanskelig, sier Rahman.

I undervisningen på årsstudiet i Norwegian Language and Society, bruker Rahman sin «to-lands-erfaring».

– Jeg bruker eksempler fra norske eventyr, kultur og litteratur i undervisningen. Og jeg forklarer for studentene at det har ikke alltid vært så høy grad av velferd og likhet i Norge som det er nå. På 1800-tallet var det store forskjeller. Det er viktig å huske på at vi har hatt en utvikling, og at vi ikke skal ta for gitt at vi lever såpass godt som vi gjør.

– Hva er det som gjør at vi er kommet dit vi er nå? Er det for eksempel en fordel for oss i Norge at vi er få mennesker?

– Ja, det er det. Likhetskulturen i Norge er viktig. Den er knyttet til at det er bruk for alle. Alle oppfordres til å bidra i vårt samfunn og alle oppfordres til å ta utdannelse. I Norge har vi veldig mange ulike studietilbud. Det, og lik fordeling av ressurser, er med på å utvikle og opprettholde bærekraften. Mangfold skaper bærekraft, og på den måten sikrer vi oss at vi er i stand til å kunne utføre alle typer oppgaver på lang sikt.

– Og i Norge har vi et kollektivt engasjement for vår velferd. Vi tenker at min velferd er avhengig av andres velferd. Slik som ordtaket sier: «Delt glede er dobbelt glede». Andre steder tenker man ikke nødvendigvis på samme måte. Typisk i mange asiatiske land tenker man at «ens nød, andres brød». Rikdom og fattigdom er to sider av samme sak, sier Rahman.

– Helt til slutt: Hva driver du med når du ikke jobber?

– Jeg liker å gå og å være ute. Det er deilig med frisk luft. Jeg går til jobben hver dag, ca. halvannen mil frem og tilbake. Er været for ille tar jeg bussen.

– Ellers er jeg med i flere ulike middagsklubber. Det var seks stykker på det meste, nå er det to. Hver klubb har hvert sitt fagfelt kan du si, og de første klubbene ble til i studietiden. Når jeg reiser til Oslo blir jeg som regel alltid invitert til en middagsklubb. Da spiser vi god mat hjemme hos den som inviterer, avslutter Rahman.

Mer om Masudur Rahman