Kvinner med store kropper opplevde mindre skam gjennom magedans

Det går fram av doktorgradsavhandlingen til førstelektor Trude Jægtvik ved Nord universitet.

Studien setter søkelys på hvordan kvalitativ folkehelseforskning kan møte og utfordre fedmeforskning, som stort sett har vært konsentrert rundt kvantitative studier.
I avhandlingen «Bevegelse som berører» har Trude Jægtvik, som selv er instruktør i magedans, fulgt 48 kvinner på Helgeland gjennom et inntil tolv ukers kurs i magedans. 
Kvinnene var forskjellige, noen med store kropper eller en opplevelse av det, noen hadde plager eller smerter, mens andre hadde ikke det. Mange av dem opplevde skam på grunn av kroppene sine 

Magedans som lidenskap og forskningsprosjekt

Året er 1996. Trude Jægtvik har fått interesse for magedans, etter å ha forsøkt mange former for trening. Hennes foreldre var glad i å danse, og sånn sett ble hun tidlig interessert i dans.   

- Jeg hadde forsøkt flere forskjellige typer dans, og fikk lyst til å finne ut hva magedans gikk ut på. Jeg syntes det virket spennende og eksotisk. Da den første magedanstimen over, var jeg oppglødd og forundret på samme tid. 
Trude Jægtvik forteller at hun opplevde magedans som fremmed , med uvante rytmer og bevegelser. 
- Men noe i magedansen traff meg. Jeg vet ikke hva, men det satte i gang en refleksjonsprosess hos meg, som etter hvert har bragt meg inn i denne avhandlingen. Denne prosessen pågår fortsatt, sier Jægtvik.

Magi, magedans og musikk

​For å undersøke erfaringene til de 48 kvinnene på Helgeland hadde Jægtvik gruppesamtaler og individuelle samtaler med kvinnene. Spørreskjema om kroppsopplevelser ble også benyttet ved oppstart av magedanskurset.

Kvinnene forteller at bevegelsene åpnet opp for en tilgang til kroppens egen sanselighet. Kvinner som hadde følt skam over kroppene sine, kjente på en ny glede over egen kropp og egen eksistens. 

- Mage og hofter ble synlige i magedansen og framhevet kroppens kvinnelighet. Med disse nye og ukjente bevegelsene ble opplevelsen mystisk og gåtefull, sier Jægtvik.

En av kvinnene formulerer magedans som magi, og beskriver det slik:  

Du går inn i verden når du setter på musikken, det er som å åpne noe hemmelighetsfullt. 

Kvinnene forteller om lengsler etter kroppens egne rytmer og etter å få uttrykke sin kvinnelighet, uansett kroppsstørrelse. 

Forakt for store kropper

Kvinnenes fortellinger synes å bekrefte at det er tendenser til forakt i samfunnet for store og mangetydige kropper, som bryter med idealer og normer, går det fram av studien. 

- Kvinnene kan merke denne forakten, og trekker seg stille tilbake. Idealkroppen i vårt moderne samfunn skal være effektiv, sterk, slank og rank, sier Jægtvik, med henvisning til annen forskning. 
Denne forskningen viser at vi kjemper for kontroll over kroppen, som skal trenes og styres, og livsstilen skal tilpasses trening og kosthold, går det fram av studien.

Avhandlingen viser betydningen av at flere dimensjoner ved kroppen må få anledning til å synliggjøres, uansett kroppsstørrelse og fasong.

- Istedenfor å legge vekt på kontroll og disiplinering av kroppen, er det viktig å lytte til hva kroppen selv uttrykker, sier Jægtvik. 

Jeg tror det er noe man kan ta med seg ut i hverdagen, at man kanskje har litt rettere rygg og får litt bedre selvtillit.

Sitat fra studien

Å være forskjellige i et fellesskap

Kvinnene i studien utviklet etter hvert et fellesskap, som dreide seg om magedans og anerkjennelse av hverandre. 

Slike rom og fellesskap vokser fram av relasjonene som oppstår i rommet, ikke som et tilsiktet mål. Ulikhetene ble akseptert av fellesskapet ut fra forskjellene mellom dem snarere enn likheter. På den måten ble magedansen et nytt fellesskap som skapte et nytt rom å puste i, viser avhandlingen. 

Kunnskap til folkehelsearbeidet
Jægtvik mener at kvinnenes praktiske erfaringer med magedans kan bli en nyttig tilnærming til folkehelsearbeidet i Norge. 
- I folkehelsearbeidet i Norge råder et ovenfra-og-ned-perspektiv, sier Jægtvik, med støtte i annen forskning. Det gir en definisjonsmakt om hva som er best for befolkningen som helhet, mener hun. 

En fare med det er at myndighetene kan glemme å lytte til de de gjelder, og at deler av befolkningen kan føle seg overkjørt, ifølge avhandlingen.. 
Jægtviks perspektiv er annerledes: 
- Istedenfor å legge vekt på kontroll og disiplinering av kroppen, er det viktig å lytte til hva kroppen selv uttrykker, sier Jægtvik.  

​Magiske og gåtefulle innsikter  

Ved å rette oppmerksomheten mot kvinners sanselige erfaringer som trer fram gjennom bevegelser, kan man med praktisk kunnskap i et nedenfra-perspektiv bidra til ny innsikt innen fedmeforskning og folkehelsearbeid, går det fram av studien. 

Hun mener studier som dette også kan bidra til innsikt om ulike kroppslige uttrykk.

- Magiske og gåtefulle dimensjoner ved kroppen må også ha en plass i folkehelsearbeid, og kan åpne opp for nye innsikter, sier Jægtvik, som fortsatt danser og holder kurs i magedans. 

- Det er fremdeles noe som treffer meg i magedansen, sier Jægtvik.