Disse godsakene spirer ikke hvor som helst

– En er nesten litt fristet til å si at «nytt liv oppstår fra de døde», sier forsker Mie Arnberg.

Nylig fullførte hun doktorgraden med den litt spesielle tittelen «Directed endozoochory: a hitchhiker’s guide to successful sexual reproduction in clonal ericaceous plants». Her har Arnberg studert hvordan lyngplantene blåbær, tyttebær, blokkebær og krekling praktiserer kjønnet formering. Eller rettere sagt: Hvor blir det av alle frøene?

– Man har lenge trodd at disse artene formerte seg kun med kloning. Morplanten sender ut løpere, som blir til nye planter. Men det er veldig rart, ettersom de produserer så utrolig mange bær. Det er som om hver av oss skulle satt 80 barn til verden som så forsvant etter kort tid. Et paradoks, sier Arnberg.

Naturens taxisjåfører

Botanikere har lenge stusset over at de ikke finner frø fra disse bærplantene når de setter spaden i jorda inne i skogen. Nå viser Arnbergs forskning at man har lett på feil plass.

– Graver man i skogen, finner man frø av bjørk, gran og furu, men veldig lite av bærlyngarter, selv om det vokser bærlyng der. Det kan skyldes at de har dårlig forsvar mot sopp, eller at de blir spist av gnagere, sier Arnberg.

Vanligvis vil plantefrø ligge i årevis i jorden og vente på de rette forholdene, før de spirer. Men ikke disse bærplantene. I stedet benytter de seg av bærspisere, som tar med seg frøene og legger dem fra seg på akkurat den rette plassen.

– I prinsippet fungerer noen dyr som effektive taxisjåfører for bærproduserende lyng. Jeg har utforsket hvordan bærlyng utnytter dyr som fugler og rever til å transportere frøene sine til områder som er ideelle for vekst av nye planter.

Tenk deg at du er en blåbærplante, og vil spre frøene dine (som er inni bærene). Om en fugl spiser bærene, og så bæsjer dem ut igjen på en plass der det bare er bærlyngvegetasjon, er sannsynligheten stor for at frøene dør. Eller at de spirer, men så dør fordi det er for mye konkurranse.

– Den eneste måten å lykkes på er å finne plasser hvor det ikke er for mye konkurranse. Hvor man har en forstyrrelse i vegetasjonen, sier Arnberg.

Disse områdene må være attraktive både for taxisjåførene, og for de små plantene som skal etablere seg.

– Vi har funnet ut at sånne områder inkluderer døde strukturer i landskapet, som nedbrytende trevirke eller store døde dyr, sier Arnberg.

Dyretragedie ga svar

En spurv som nettopp har mesket seg i blåbærlyngen, vil gjerne finne seg et sted å sitte etterpå. Og der den setter seg, vil den også sannsynligvis bæsje.

– Mange bærspisende fuglearter liker seg gjerne på gamle trestubber. Dermed blir frøene lagt rett på denne stubben, som gjerne er i ferd med å brytes ned. Om stubben ikke er alt for fersk, med litt mose på, men uten annen vegetasjon, vil det være en perfekt plass for frøet å spire.

Halvgamle trestubber høres hyggelig ut. Men hva med bærene som fraktes av gårde med dyr som rev og bjørn? De setter seg sjeldent på en trestubbe for å gjøre fra seg.

Svaret fikk forskerne etter et dramatisk lynnedslag på Hardangervidda høsten 2016. 323 reinsdyr ble drept. Samme høst ble det iverksatt et forskningsprogram som skulle se på hvordan alle dyrekadavrene påvirket vegetasjonen, om man lot de ligge.

Det viste seg at de råtnende kadavrene førte til at vegetasjonen under og rundt dem døde, noe som ryddet plass for ny frøspiring.

– Når et stort dyr dør ute i naturen, som et reinsdyr eller en elg, så utgjør de en kjempestor snack for kråker, jerv, mår, bjørn og rev. Om dyret dør på høsten, i bærsesongen, vil kråkefuglene og reven som spiser på kadaveret legge fra seg masse bærfrø akkurat der hvor kadaveret ligger.

Når et stort dyr dør ute i naturen, som et reinsdyr eller en elg, så utgjør de en kjempestor snack for kråker, jerv, mår, bjørn og rev.

Mie Pirk Arnberg, forsker

Den døde elgen eller reinsdyret fører til at det med tiden dannes en oase for de små frøene. Bakken er full av næringsstoffer – og helt uten konkurrenter.  

– Det er rett og slett et bra sted å vokse opp, sier Arnberg.

Viktig for tilpasning og levedyktighet

Dette er viktig kunnskap når naturen skal forvaltes. I mange år var det utbredt praksis å fjerne kadavre fra terrenget.

– Da fjerner man et rekrutteringsvindu for disse bærlyngartene. Det samme gjelder skogsdrift. Fjerner man alt dødt trevirke, blir det færre vokseplasser.

Arnberg peker også på viktigheten av å beholde de altetende rovdyrene i faunaen.

– Vi har nesten ikke bjørn igjen i naturen vår. Bjørn sprer enormt mye blåbær og tyttebær, og kan frakte dem over mye større distanser enn hva rev og fugl får til.

At plantene har mulighet til å formere seg med frø, er viktig for artenes overlevelse.

– Seksuell reproduksjon er viktig. Om man ikke har det, får man lavere genetisk mangfold. Dette har stor betydning på lang sikt for tilpasningsevnen og levedyktigheten til bærlyngen, sier Arnberg.