Foto: Viacheslav Lopatin/Shutterstock
Denne artikkelen er over ett år gammel.
Parallelt med økt smittetrykk og strengere regler, har også motstanden økt. Særlig ideen om innføring av koronapass vekker harme, med voldsomme demonstrasjoner og til dels voldelige opptøyer i både Nederland, Belgia, Østerrike, og Italia. Også i Bergen, Tromsø, Oslo og Bodø ble det avholdt demonstrasjoner. Selv om de ikke var mange, er det liten tvil om at de tause hvitkledde med masker og plakater som spaserte nedover torget i Bodø, vakte oppsikt.
For de som jobber med samfunnssikkerhet og beredskap på regionalt/lokalt nivå, innebærer dette at de ikke bare må håndtere smittesituasjonen og de samtidige kapasitetsutfordringene i helsevesenet. De må også håndtere reaksjonene evt. tiltak møter (demonstrasjoner, opptøyer), og derigjennom også forhindre spredning av konspirasjonsteorier og fake news. Til syvende og sist er det nemlig ikke bare dødstall og smittestatistikk som står på spill, men også folkets tillit til styresmaktene og til demokratiet som sådan.
Det sier seg selv at dette er en formidabel oppgave. Har virkelig de i førstelinja kapasitet (og kunnskap nok) til å klare dette? Ikke minst gjelder dette i kommunene, både store og små, men kanskje særlig de sistnevnte.
Utfordringer knyttet til risikoerkjennelse, sektortenkning og samarbeid er gang på gang blitt trukket fram i ulike utredninger og granskninger, som koronakommisjonen og Gjørv-kommisjonen etter 22. juli. Koronakommisjonen påpeker at regjeringen i liten grad har tatt hensyn til hvordan risiko i en sektor, avhenger av risikoen i en av de andre sektorene. At vi må bli bedre til å samvirke – og at vi dermed må øve mer sammen er dermed opplagt. Men kanskje trengs det også en større forståelse for hvordan og hvorfor ulike risikoer påvirker hverandre. For i en global, gjensidig avhengig verden, henger alt sammen med alt.
Samtidig er det et grunnprinsipp i norsk samfunnssikkerhet at kriser skal håndteres på lavest mulig nivå (nærhetsprinsippet). Dette gjør at mye av ansvaret for beredskapssamarbeid blir tillagt kommunene og de lokale beredskapsaktørene. Det er derfor tvingende nødvendig at de regionale samfunnssikkerhetsaktørene har rammer og ressurser til å trene på samvirke, både i det forebyggende og håndterende arbeidet. Dette er ikke bare et spørsmål om å lære gjennom øvelser. I tillegg må også forståelsesrammen om hvordan og hvorfor ulike risikoer oppstår og henger sammen, økes på regionalt og lokalt nivå. Og ikke minst – dette skjer i en situasjon hvor kommunene må få stadig mer kvalitet ut fra begrensede ressurser. Hvordan kan man jobbe smartere med samfunnssikkerhet og beredskap på det lokale og regionale nivået? Vi tror svaret ligger i å styrke det som allerede er kommunenes største suksessfaktor – gode regionale nettverk og faglig samarbeid.
For ti dager siden arrangerte Nord universitet, NORDLAB, NTNU Samfunnsforskning og SINTEF sammen med blant andre statsforvaltere og energiselskaper, «De regionale sikkerhetsdagene» med temaet «Krypende og langvarige kriser». Med et regionalt perspektiv på samfunnssikkerhet er formålet med konferansen å etablere en årlig møteplass for kompetanse- og nettverksbygging på de regionale aktørenes premisser. Konferansen tok for seg en rekke temaer deriblant korona, klimaendringer, terror og hybride trusler, og hvor dette med samvirke og øvelser sto i særlig fokus. Nord universitet med NORDLAB og Øvelse Nord er i en særstilling her. NORDLAB er et innovasjonssenter for sikkerhets- og beredskapssamvirke ved Nord universitet som arbeider med å analysere kriser og hente ut hva slags lærdom en kan trekke fra dem. Basert på dette arbeidet utvikles kompetanseopplegg med kursing, trening og øvelser bygget på avansert simuleringsteknologi og lederstøtteverktøy. I Bodø er det bygget opp en unik infrastruktur og kompetanse om øvelser og krisehåndtering som er skreddersydd for å bygge erfaring i samvirkebasert beredskap.
Koblingen mellom praksisfeltet og akademia var også et sentralt element på konferansen. I forskningsmiljøer som NTNU Samfunnsforskning gjennomføres det for eksempel en rekke prosjekter om kommunenes og regionale myndigheters pandemihåndtering, om anbudsregimets konsekvenser for samfunnssikkerhet, og om samarbeid mellom blålysetatene i de store krisene. I praksisfeltet gjøres det førstehånds erfaringer om de små og store barrierene mot god kriseledelse, og ikke minst de kritiske suksessfaktorene som gjør at kommunene ofte greier å snu seg raskt når alarmen går. Det er altså mye tilgjengelig kunnskap om kommunal og regional samfunnssikkerhet. Det som mangler, er en arena som får disse kunnskapsformene til å møtes, og som bygger de nettverkene som skal til for å få mest mulig ut av de ressursene og den kompetansen vi faktisk har til rådighet.
«De regionale sikkerhetsdagene» skal være en årlig konferanse, annenhver gang i Trøndelag og i Nordland. Vår visjon er at Trøndelag og Nordland skal gå foran som eksempler til etterfølgelse i arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap. Dette gjør vi gjennom å jobbe nedenfra og opp – vi skal skape de «magiske møtene» som bygger relasjoner som gjør oss i stand til å dele kompetanse, erfaringer, gode løsninger og ressurser i både krise og fred.
En årlig konferanse er naturligvis ikke svaret på alt. Men gjennom å møtes jevnlig starter vi et viktig arbeid i å bygge broer mellom kommuner og regioner, og mellom forskning og praksis som gjør at vi også jobber på en annen måte i det daglige. Mellom møtene skal vi gå over fra å «bli forsket på» til å «forske med», og til å tenke nytt rundt utviklingen av videreutdanning ved universitetene. Bare ved å gi samfunnet godt utdannet og trent personell, med en bred og dyp forståelse av potensielle risikoer, som er i stand til og vant til å samarbeide med hverandre, vil det være mulig å gjøre lokalsamfunnene enda tryggere og sikrere.
