Kåret til årets foreleser: Nå takker «The Missionary Man» for seg

– Jeg vet ikke helt hva det sier om oss, men jeg finner bare euro her, halvveis roper Tor Korneliussen.

Professoren, som i drøye tre tiår har forsket og forelest ved Handelshøgskolen Nord (HHN), står med godt over halvparten av den lange kroppen sin lent inn i bilen sin, og leter etter mynt.

Nix. Ingenting der.

Vi står på en gratisparkering i Bodøsjøen hvor vi akkurat har returnert til bilene våre etter å ha oppdaget at Jektefartsmuseet, det har visst alltid stengt på mandager.

Søren og, vi hadde gledet oss til å tilbringe formiddagen der. Et maritimt museum er liksom et ideelt møtested for et intervju med en mann hvis havet, og dets skatter, har gått som en rød tråd gjennom hele yrkeskarrieren.

Nå må vi inn til sentrum for å finne et annet sted for intervjuavtalen vår, men vi støter på en bitteliten praktisk utfordring:

Tor, som trolig er den akademikeren i verden som har deltatt på flest kurs i dataanalyse, har aldri parkert ved hjelp av en parkeringsapp.

Det å ha full kontroll på enorme mengder data og avanserte dataprogrammer på jobb, er ikke nødvendigvis synonymt med å ha like god dreis på mer hverdagslige, digitale hjelpemidler.

Observasjonen kan få en til å trekke litt på smilebåndet. Men parkeringsapper er ikke det denne arbeidsomme professoren har prioritert å bruke tiden sin på:

Fag, fag og fag. Og veiledning av masterstudenter. Studenter som Tor ønsker så inderlig vel når de etter endte studier skal ut i den store verden og inn i sine nye og interessante liv og jobber. Det er det som i de siste tiårene har tatt mesteparten av Tors tid.

«Alltid» på jobb

Nå er det Tor selv som skal over i noe helt nytt: Pensjonisttilværelsen. Det blir en overgang, for en svært produktiv og anerkjent markedsforsker, som i perioder har jobbet både 60 og 70 timer i uka.

Professor Tor har produsert vitenskapelige artikler i fleng, og vært en meget aktiv forsker både på konferanser, seminarer og kurs. I tillegg til at han har forelest og veiledet masterstudenter over en lav sko.

I kollegiet hans på Nord universitet regner flere med at Korneliussen, som nå blir professor emeritus, er en mann som rett som det er vil dukke opp på campus, også fremover.

Over et restaurantbord inne på Bryggerikaia i Bodø, fisker vi litt i hvor godt forberedt han er på «hamskiftet» fra yrkesaktiv til pensjonist.

Han drar litt på det, etter å ha konstatert at han er en sånn type som vel «alltid» har vært på jobb, uavhengig av om arbeidsstedet har vært hjemme, på kontoret eller innenfor eller utenfor statens alminnelige arbeidstider.

– Vi har jo en sånn type jobb at vi kan jobbe lenge hvis vi vil, sier han. Han levner liten tvil om at han fortsatt ønsker at det skal være en del «på gang», om enn på en ny og litt annerledes måte enn før.

Eventyrlysten og søkende

Vi snakker om barne- og ungdomsårene hans i Finnmark, og det å være på søken. Og det å kjenne at både eventyrlysten og utfartstrangen presser på.

Det kommer ikke frem på den mildt sagt imponerende CV-en hans (på hele 13 A4-sider, alt av utdanning i Norge og utlandet, og vitenskapelige artikler og publiseringer inkludert), men det var på Hammerfest sykehus professor Korneliussen for første gang så dagens lys.

Barneskoene trådte han på ei lita øy 25 kilometer sørøst for byen. Her var Tor eldst av fire søsken, og hadde en far som var fisker. Med unntak av læreren og den lokale kjøpmannen, jobbet de aller fleste voksne og yrkesaktive på øya i fiskeriene.

– Jeg forlot Kårhamn da jeg var 12 år gammel. Som så mange andre unge finnmarkinger måtte jeg flytte på internat for å fortsette skolegangen. Jeg pleier å spøke med at jeg har vokst opp på institusjon, sier han, og forteller om «institusjonsopphold» både i forbindelse med ungdomsskolen, gymnastiden i Alta, militæret og studenthjem både i Oslo og Paris.

Jeg ønsket meg et interessant liv, sier han et stykke ut i samtalen.

– Den ene onkelen min, som jobbet ved Handelshøgskolen i Bergen, pleide å si at livet er så kort at man bør ikke gjøre bare en ting. Det er dessuten viktig å finne et yrke man liker, fortsetter han.

Ordene til onkelen må åpenbart ha inspirert. At Tor etter hvert både fikk et spennende og interessant liv, er lett å konstatere. Livsreisen hans kan på mange måter betegnes som en identitetsreise. Før han fant veien inn i akademia, egnet han både liner, vraket tørrfisk, og jobbet som pikkolo (!) på et cruiseskip.

– Det var ei fin tid. Jeg var jo veldig høy, så de kalte meg bare «pikkolo grande», sier han og forteller om hvor godt han likte å gå i land på de ulike cruiseskip-destinasjonene.

Fra Vesterålen til Paris og Kuala Lumpur

Senere ble det studier - og disputas i voksen alder.

Underveis har Tor blant annet jobbet som leder for et fiskeslo-prosjekt i Vesterålen, og som fiskeristipendiat for Norges Eksportråd. I en periode fungerte han også som fiskeriekspert for FN, i Kuala Lumpur i Malaysia.

Karrierevalgene har tatt han på kryss og tvers, og minnene og erfaringene er mange.

– Da jeg jobbet i Paris, var jeg en gang i uka på det kjempestore markedet Rungis, i utkanten av byen. Jeg pleide å ta taxi dit, rundt midnatt.

– En del av jobben min handlet om å skrive rapporter fra dette markedet. Eksportørene i Norge skrev brev eller sendte en telefaks, og fortalte meg hva de så etter. For eksempel noen som ville kjøpe røyket laks. Så dro jeg og lette etter noen som ville importere produktet. Etter at jeg var ferdig der om nettene, tok jeg buss tilbake til byen og studenthjemmet som jeg bodde på. Jeg husker at jeg brukte å stinke fisk når jeg kom derifra, så det var ikke så populært blant studentene jeg bodde sammen med, sier han og ler.

– Underveis fikk jeg også god hjelp av faren min, ettersom han var fisker. Han kunne jo dette med hva man skulle se etter for at det skulle være god kvalitet og så videre. Det lærte jeg masse av, forteller Tor.

Etter hvert bar det for alvor inn i akademia, hvor han fant seg svært godt til rette både med arbeidsoppgavene og de interessante utfordringene som fulgte med jobben.

Har «reddet» en masterstudent om gangen

De mangeårige kollegaene hans ved Handelshøgskolen, beskriver ikke bare Tor Korneliussen som en svært dyktig fagmann, men også som et fantastisk hyggelig menneske.

Hans evne til å vise omsorg og omtanke for andre, det være seg kollegaer eller studenter, er bare noen av de positive egenskapene de rundt han trekker frem, når de blir bedt om å beskrive han.

Blant annet får Tor atskillig med skryt for å ha vært til uvurderlig hjelp for svært mange masterstudenter opp gjennom årene. Både norske og utenlandske.

– Det er litt rart det der, for man vet jo ikke helt hva man gjør. Men jeg har kanskje vært litt som en misjonær, og tenkt at snart skal de reise, så jeg har prøvd å redde en sjel om gangen. Det er selvfølgelig ikke slik at jeg bokstavelig talt har reddet dem. Jeg har bare forsøkt å hjelpe til med en masteroppgave av gangen, sier professoren litt beskjedent.

Han forteller at hans egen lyst til å studere, for alvor våknet etter et studentfagkurs på Sortland.

– Etter ett år som stipendiat ved Institutt for fiskerifag i Tromsø, flyttet jeg til Norges Handelshøgskole i Bergen hvor jeg ble stipendiat ved Fiskeriøkonomisk institutt. Min høyere avdelingsoppgave der, besto i å analysere sekundærdata, noe som kan være vanskelig. Jeg forsto at jeg hadde tatt meg vann over hodet, og søkte etter et sted hvor jeg raskt kunne lære om statistisk dataanalyse, forteller han.

En øyeåpner

Etter litt leting fant han ut at et sommerkurs ved Interuniversity Consortium for Social and Political Research (ICPSR) i Ann Arbor, i Michigan i USA, ville være riktig sted for ham.

– Jeg registrerte meg for et to måneder langt kurs, og lærte nok til å fullføre min avdelingsoppgave på en ok måte, forteller han.

Kurset ved ICPSR ble en øyeåpner:

– Jeg ble veldig inspirert av hvor godt trente, intelligente og flinke faglærerne var, sier Tor og forteller at det var på dette tidspunktet han bestemte seg for at også han ville bli en evidensbasert forsker.

Tidlig på 1990-tallet flyttet han til Bodø. Etter ett år som forsker ved Nordlandsforskning, begynte Tor i en ny jobb. Denne gang som amanuensis ved Handelshøgskolen, eller rettere sagt det som den gangen var kjent som Siviløkonomutdanningen i Bodø (SiB).

De første årene underviste han i ulike markedsføringsfag, mens sommerferiene ble tilbragt i USA hvor han stadig benyttet muligheten til å ta nye kurs ved ICPSR.

Fant kjærligheten mellom bokhyllene

Mange sommerkurs senere, møtte han sitt livs kjærlighet.

– Da var jeg så heldig å bli kjent med en ung kvinne, Danielle Galbraith, som drev en barnebokhandel midt i sentrum av universitetscampusen i Ann Arbor, forteller han.

I starten av forholdet kom Danielle til Bodø om vintrene, mens Tor reiste til Ann Arbor om somrene. Etter noen år giftet de seg, og Danielle flyttet til Bodø og begynte å arbeide ved bokhandelen ved Nord universitet.

I dag bor de to i sentrum av Bodø, og for mange bodøværinger – og helt sikkert en rekke andre også - klinger nok navnet Danielle Korneliussen litt kjent.

Amerikadamen driver nemlig med helt andre ting enn sin professormake:

Ansiktet hennes – som har prydet alt fra svære boards på Steen og Strøm til reklamevideoer for internasjonale elbil-produsenter – er antagelig mer kjent enn Tors. 69 år gamle og smellvakre Danielle er modell, og en del av stallen til Norges største og ledende modellbyrå. Hun har tusenvis av følgere på Instagram.

Og antydningen om at Tor ikke har full kontroll på apper og lignende: Den kan vi bare skrote nå. For på Instagram – der figurerer han stadig på konas konto – både på bilder og som stødig kameramann.

– Danielle bruker bare å kalle meg «Shaky Hand Camera Club» der, når jeg filmer eller fotograferer, sier han.

Forbindelsen til Ann Arbor og USA har de fortsatt. Tor har til sammen hatt to sabbatsår ved anerkjente Ross School of Business ved University of Michigan.

– Der var jeg så heldig å få arbeide sammen med noen av mine akademiske helter, forteller han.

The Happy Camper Club

– Jeg ble særlig inspirert av den flinke og hjelpsomme organisasjonsteoretikeren professor Karl Weick, og markedsføringsprofessoren Richard Bagozzi. Oppholdene ved ICPSR er en viktig grunn til at mye av min forskning i dag er basert på såkalt structural equation modelling (strukturell ligningsmodellering, journ.anm), forteller professoren.

I årene som fulgte ble Tor etter hvert også tilknyttet det tyske Gesis Leibniz Institute for the Social Sciences, i Köln.

– Her var jeg så heldig å bli venner med Jörg Blasius som senere ble professor i sosiologi i Bonn, Michael Greenacre som er professor i statistikk i Barcelona, Patrick Groenen som er professor i markedsføring i Rotterdam, og Oleg Nenadic som nå er førsteamanuensis her i Bodø. Denne gruppen har gått fra å ha et akademisk søkelys på statistikk og dataanalyse, til å få en status som skikkelige bestevenner, forteller han – og fortsetter:

– Vi kaller oss The Happy Camper Club, og kamperer sammen i forskjellige land, ofte i tilknytning til konferansen Correspondence Analysis and Related Methods (CARME-N) som ble startet av Blasius og Greenacre, forteller Tor.

Når Tor nå offisielt har trådt inn i pensjonistenes rekker, er det med mange gode minner også fra Nord universitet. Han forteller at studentsammensetningen i kursene han har undervist i, har variert mye over tid.

– For 30 år siden hadde SiB nesten bare norske studenter. Dette har endret seg veldig. Kursene jeg underviser i har i mange år bestått av omtrent femti prosent utenlandske studenter, og det har vært gunstig for kursene i internasjonal markedsføring. Tidligere var det mer studenter fra Spania, Kina, Russland og Ghana. De siste årene har det vært mange studenter fra Nepal, og nå kommer det flere fra Bangladesh.

– Det er gøy for en foreleser som både liker studenter og utlendinger, sier han.

Gode minner fra Russland

– Er det noen historier fra din undervisning som du husker særlig godt?

– I noen år dro jeg årlig med en gruppe studenter fra Bodø til Baltic State Technical University i St. Petersburg i Russland. Der deltok de på et kurs i internasjonal markedsføring, som jeg underviste i. De russiske studentene hadde ikke tilgang til hotellet vi bodde på. Ett år byttet de norske og de russiske studentene klær, slik at de russiske studentene kom seg inn på hotellet der de festet til langt på natt.

– Studentene fortalte meg at de la seg til å sove på tvers i sengene, slik at det kanskje kunne være fire personer som sov i en seng. Da vi kom til flyplassen i St. Petersburg for å reise hjem, ble vi møtt av russiske studenter med ballonger og flagg. Flere av disse russiske studentene ble senere studenter i Bodø. Det var en tid med mange artige og lærerike opplevelser.

Den viktige Åpen dør-politikken

– Hvilke styrker synes du Handelshøgskolen Nord har som undervisningsinstitusjon?

– Spørsmålet får meg til å tenke på to norske studenter som gikk på spesialiseringen i markedsføring, som jeg på et tidspunkt ledet. Etter at de hadde utdannet seg til siviløkonomer, dro de til London School of Economics (LSE). I september mottok jeg en epost fra dem hvor de takket for et fint studieopphold i Bodø. De sa samtidig at siviløkonomutdanningen i Bodø ikke kunne måle seg med LSE, som har mange svært anerkjente professorer som har skrevet velkjente bøker.

– I mai året etter mottok jeg en ny epost fra de samme studentene, der de ba om unnskyld for den forrige eposten. De skrev at professorene var anerkjente og lærebøkene var velkjente, men at ingen var interesserte i dem som studenter. De konkluderte med at studentene ved SiB fikk en bedre utdannelse enn de fikk ved LSE, på grunn av det nære forholdet mellom studenter og professorer i Bodø.

– Jeg tror kanskje at verken våre nåværende studenter eller vi selv forstår den store verdien av åpen dør- politikken, og hvor viktig nærheten mellom studenter og foreleserne er for læringen. Det bekymrer meg litt at ved overgang til forelesninger i Teams og på Zoom, så mister vi noe av denne store fordelen vi har som utdanningsinstitusjon.

– Hva vil du si har vært din drivkraft i alle disse årene?

– Tidligere var jeg veldig opptatt av å gi mitt lille bidrag til det jeg så på som utviklingen av Nord-Norge. De siste årene har jeg ofte tenkt på misjonærer, som prøver å redde en sjel om gangen. Jeg prøver å hjelpe hver student til å utvikle seg på den måten han eller hun ønsker - en student om gangen.

– Gruer eller gleder du deg til å bli pensjonist?

– Det har vært et interessant og spennende liv med mye arbeid. Jeg går ut fra at livet vil fortsette på en lignende måte. Jeg ser frem til nye utfordringer, men jeg kommer til å savne det årlige fenomenet i august når «gråsonen» fylles opp av nye forventningsfulle, spente og entusiastiske studenter.