Jeg har alltid tenkt at jeg ville dra på utveksling i løpet av studietiden. Da jeg begynte på 2. året journalistikk, gikk det opp for meg at tida nesten var inne. Jeg ønsket ikke å dra til Sverige slik som studiet mitt har lagt opp til. Jeg ville ut av Norden og se et land som er annerledes enn mitt eget. Jeg og en rådgiver på universitetet kom fram til at jeg kunne studere på et amerikansk universitet i Jerevan i Armenia. American University of Armenia, heter det.
I desember 2022 fikk jeg svar på søknaden, og tidlig i januar i år reiste jeg ut. Jeg skulle bo minst 5 måneder i et land i Vest-Asia, akkurat over grensen til Europa.
Folket
Det jeg hadde lest om Armenia på forhånd var at det er et veldig homogent land. Det vil si at det er en stor andel etniske armenere som bor der. Etter krigen i Ukraina har det også kommet en del russere dit. For meg som norsk utvekslingsstudent oppfattet nok mange armenere at jeg også var russisk. Jeg ser ikke armensk ut. Da jeg etterhvert hadde lært meg litt armensk, så begynte jeg å forstå at mange armenere snakket til meg på russisk. Det skjedde på bussen, i butikken og på gata. “здравствуйте” (“hallo”) sa de til meg. Jeg svarte på armensk med “բարև ձեզ” (barev dzez), som betyr “hallo til deg”. Eller så svarte jeg med “ռուսերեն չեմ հասկանում” (ruseren chem haskonom), som betyr «jeg forstår ikke russisk». De ble like overrasket hver gang.
Språket
I Armenia snakker de i hovedsak armensk og russisk. Den yngre generasjonen har begynt å lære engelsk, men det er sjeldent jeg har møtt eldre mennesker som snakker engelsk. Jeg reiste på utflukter ut av Jerevan, byen jeg bodde i. Da reiste jeg med en eller flere venner. På landsbygda i Armenia er det også ytterst få som snakker engelsk. Jeg prøvde derfor å lære meg grunnleggende ord og setninger på armensk. Vennene mine kunne oversette, men det føltes fint å kunne gå og prate med folk på egen hånd. Jeg har vært på besøk hos fremmede og drukket kaffe. Ofte gikk samtalene i hvem jeg var, hvor jeg er fra, hvor gammel jeg er. Jeg stilte spørsmål utifra det jeg hadde vokabular til. De aller fleste syntes bare det var hyggelig at jeg prøvde å snakke språket deres. Kroppsspråk og Google Translate hjelper veldig mye. Det har vært veldig interessant å lære armensk. Jeg har definitivt blitt flinkere i et språk som jeg ikke visste eksisterte for et halvt år siden.
Fun fact:
Visste du at i Armenia har de et armensk navn som ligner mitt? “Amalia”. Noen ganger rettet mine armenske venner på meg. De sier at det uttales «Amaliaaa», som om jeg har sagt navnet mitt feil hele livet.
Menneskene
Det inntrykket jeg har av armenerne er at de er folk som tar deg veldig godt imot. Jeg har aldri følt meg så spesiell og så godt ivaretatt som når jeg har vært der. Jeg har gått på “ekspedisjon” i nabolag og blitt bedt inn på kaffe av fremmede. Jeg har besøkt venners familier og ikke møtt annet enn endeløs gjestfrihet og varm omsorg. Jeg har møtt utallige mennesker som har fortalt historier som er helt ulikt det jeg har hørt i Norge, på godt og vondt. Historier om krig, historier om konservative hjem, om liberale hjem og håp og drømmer for fremtiden.
By og landskap
Jeg bodde i storbyen Jerevan. Byen er veldig kompakt. Det bor én million mennesker der. For meg som kommer fra Molde og hele livet vært omringet av fjell og sjø, så trengte jeg å se mer enn bare Jerevan. Utenfor Jerevan ligger den frodige landsbygda. Jeg reiste mye til Lori regionen og Tavush. De ligger nord i landet. Her er det fantastiske fjell og grønne enger. Armenia har ingen kyst, men midt i landet ligger innsjøen Sevan. De gangene jeg savnet hjembyen min hjalp det å se fjellene og innsjøen. Hvis jeg lukket øyene mine kunne jeg forestille meg bølger som slo og vinden som ulte. Da føltes det ikke som at Armenia var så langt unna Norge likevel. Men ikke misforstå - jeg elsket å være på utveksling.
Universitetet og bolig
Jeg studerte på et amerikansk universitet og bodde på en studentbolig som hørte til universitetet. Der delte jeg rom med ei amerikansk jente og kjøkken med 50 andre. Det var et veldig fint bygg, og det var kanskje en fjerdedel som brukte kjøkkenet. Det gikk veldig fint.
Universitetet ligger 25 minutters gange fra studentboligen jeg bodde på. Jeg tok buss nesten hver dag. Det tok 5 minutter. Før jeg begynte der trodde jeg at det bare var amerikanske utvekslingsstudenter som gikk der. Det viste seg å være veldig feil. Vi var tre utvekslingsstudenter totalt det semesteret, og jeg bodde med hun ene.
Bortimot alle fagene på universitetet gikk på engelsk. Jeg tok kreative fag som skulle passe inn med vårsemesteret mitt på bachelor i journalistikk. Fagene var foto, film og videoredigering, og visuell kommunikasjon. Jeg hadde en veldig dyktig fotolærer. Eric Grigorian jobbet som fotojournalist siden 1990 og dekket krig i Iran og i Armenia gjennom sin karriere. Han sa til oss i en undervisningstime at når du står i krig så vet du ikke om kollegaene dine vil overleve. Eller om du selv blir skutt. Det var en helt annen måte å drive med fotojournalistikk enn det jeg kjenner til, og jeg ble veldig inspirert til å fortsette å drive med foto.
Jeg tok også et fag som heter “sammenligna folkemord”. Armenia ble utsatt for folkemord i 1915. Den vestlige delen av Armenia tilhører Tyrkia i dag. Det er omstridt hvor mange som omkom, men det er mellom 500,000 og 1,5 millioner armenere det er snakk om.
I dag står Armenia ovenfor et nytt folkemord. 19. september i år ble bomber sluppet på sivile mennesker i den østlige provinsen Artsakh (Nagorno Karabakh). Området har vært blokkert av Aserbadsjanske soldater i 8 måneder slik at de ikke har hatt tilgang på mat eller medisin i denne tidsperioden. Aserbajdsjan har erklært det armenske landområdet deres, og det runger en frykt i folket om hva som vil skje videre. Dette påvirker meg også. Jeg har akkurat blitt kjent med et land, og jeg vet ikke hva som blir fremtiden til Armenia.
Men, for meg var det helt trygt å bo i Jerevan. Dette var et området over landegrensen. Det er trygt innen Armenia sine landegrenser.
Se kortfilmen Amalie laget om blokaden.
Familieforhold i Armenia
Etter min mening har foreldre og barn har et mye sterkere bånd enn det norske familier har. Det er ikke uvanlig at sønnen i huset blir boende i foreldrenes hus når han gifter seg. Da flytter han inn sin kone. Der får de barn, og plutselig bor tre generasjoner i samme hus. De av vennene mine som var fra landsbygda måtte ofte flytte til Jerevan for å studere. Da flyttet gjerne bestemor med til Jerevan for å bo med barnebarnet i en leilighet. Ville det skjedd i Norge?
Foreldre har også mye kontroll over barna sine. Jeg hadde venninner som måtte spørre foreldrene sine om tillatelse til det meste. For meg så var det litt snodig fordi vi var alle over 18 år. Det er helt naturlig for meg å gjøre ting uten foreldrene mine sin tillatelse, men det var det ikke for venninnene mine.
Hva jeg står igjen med etter utvekslingen
Jeg har funnet noe som er helt mitt eget. Jeg var i Armenia helt alene som eneste nordmann og det ga meg frihet til å oppleve alt på egen hånd. Jeg kunne ikke snakke med noen på norsk her. Jeg kunne ikke utforske steder med andre nordmenn. Jeg har blitt nødt til å måtte kommunisere med andre lokale, og det har virkelig hjulpet meg til å bli mer ekstrovert og jeg har lært enormt mye. Jeg liker hvordan jeg har knyttet bånd til andre. Mine armenske venner føles som familie etter bare noen måneder. Det er som at en del av meg hører til her. For meg så har utvekslingen gjort at jeg har vokst utrolig mye som person. Det er ikke sikkert alle ville likt en slik utfordring, men for meg var det utrolig stilig. Jeg tenker på utvekslingen min som et springbrett. Og bassenget er verden. Jeg har funnet interesse for Vest-Asia og kan gjerne tenke meg å bo i et lignende land igjen.
