Når livet går i stykker: Hvert år mottar akuttmedisinsk kommunikasjon sentral (AMK) og legevakt-sentralene (LVS) om lag fire millioner henvendelser. Hvor mange av disse henvendelsene er fra personer som trenger å bli sett, møtt og få satt i gang virksomme tiltak, når livet går i stykker eller oppleves uholdbart? Foto: istockphoto.
Snart er det jul, og de fleste kommer sammen i en høytid preget av glede, kjærlighet, trygghet og ro. Men dette er også en tid hvor mennesker opplever ensomhet, smerte, lidelse, vold og frykt. Psykisk helse har vært satt på dagsorden over flere år, men det har ikke redusert akutte dødsfall som selvmord og overdoser. Nå er det på tide å levere tiltak tilsvarende de som har bidratt til kraftig nedgang i dødsfall i somatisk medisin.
Vi vil dele noen personlige historier. Den første er om far som døde nyttårsaften i 1977. Han ble ikke trodd da han fortalte at han hadde tatt en overdose med tabletter, og i stedet for å bli kjørt til sykehuset ble han tatt med til politistasjonen for «fyllepreik». Far så aldri første nyttårsmorgen i 1978. Hvorfor ble han ikke tatt på alvor? Brukermedvirkning var ikke et begrep den gangen og ruspasienten «fantes» heller ikke. Rusavhengige ble etter rusreformen definert som pasienter og fikk rettigheter etter pasientrettighetsloven i 2004, og legene fikk egen spesialisering i rusmedisin i 2014. Tross endringene i status, spesialisering og forskning, har ikke dødeligheten blitt nevneverdig bedre.
Den andre historien handler om en ung jente som hadde slitt litt med angst og som våknet om natten med smerter i ryggen og etter hvert fikk pustebesvær. Hun gikk ut i kulden for å se om det hjalp, men ble dårligere. Hun ringer så AMK, som etter en stund vurderer det som panikkangst og setter henne over til legevakten. Selv om hun besvimer underveis, holder legevakten fast ved fortolkningen om at hun gjennomgår et panikkangstanfall. Hun blir senere på natta funnet av en tilfeldig forbipasserende som ringer politiet. De får sendt en ambulanse, og det viser seg at jenta hadde en alvorlig blodpropp i lungene. Hun døde nesten.
Disse historiene, som spenner seg over en tidsramme på over 40 år, forteller oss at det er på tide å ta et tak i denne dødeligheten og nesten-dødeligheten.
Hvert år mottar akuttmedisinsk kommunikasjon sentral (AMK) og legevakt-sentralene (LVS) om lag fire millioner henvendelser. Hvor mange av disse henvendelsene er fra personer som trenger å bli sett, møtt og få satt i gang virksomme tiltak, når livet går i stykker eller oppleves uholdbart? Når noen ringer 116, 117 eller 113, er det fordi de trenger hjelp. Kunne vi endret måten vi imøtekommer menneskene bak anropene? Og kunne vi allerede der avdekket årsakssammenhenger som kunne gitt oss muligheter for å avverge overdoser og selvmord?
Om lag 1000 personer døde av selvmord eller overdoser i Norge i 2022. I motsetning til dødsraten for hjerte- og karlidelser, som over år har gått markant ned, er ratene for overdoser og selvmord dessverre påfallende stabile.
Mennesker som dør av selvmord og overdoser kunne med høy sannsynlighet vært reddet, når vi vi vet hva målrettet innsats og tiltak gir av effekter. Til sammenligning har trafikkdødeligheten i Norge gått ned fra 560 i 1970 til rundt 100 de siste årene. Det viser resultatet av systematisk innsats over tid. En innsats som lønner seg, fordi dødelighet koster. Et prosjekt er i gang med å regne ut hva selvmord koster, men vi har foreløpig ikke tall. Heller ikke for overdosedødsfallene. Men om vi tar utgangspunkt i hva et dødsfall i trafikken koster, er det snakk om svimlende summer. Så hva er det som gjør at selvmord- og overdosedødelighet ikke utløser større vilje og innsats med målrettede tiltak? Hva er det som gjør at vi som samfunn diskriminerer dødelighet avhengig av dødsårsak?
Villet egenskade (selvmordsforsøk eller selvskading) registreres ikke systematisk i norske sykehus. Flere titusen slike hendelser går under radaren hvert eneste år. Pasienten får behandling for sine fysiske skader, men skadene kodes ikke som det de er, altså som selvskader eller selvmordsforsøk, da koden ikke utløser refusjoner i dagens system. Dette er med på å tåkelegge behovet for videre systematisk hjelp for de underliggende årsakene, og resultatet er sviktende forebygging av nye episoder. Når vi vet at personer som skader seg selv er i høy risiko for å ta eget liv, burde vel dette bli registrert? Det finnes 59 nasjonale kvalitetsregistre i Norge, der langt de fleste er innrettet på somatisk skade og sykdom. Registre har som mål å bidra til bedre kvalitet i behandlingen av pasientgruppene. Åtte av de 59 nasjonale registrene jobber for å redusere dødeligheten innen kar- og hjertelidelser. Bare fem av 59 registre finnes i dag innen det omfattende fagområdet psykiske lidelser og rus. Vi mangler helt registre over overdoser og villet egenskade.
Løsningen er å ta lærdom av de store fremskritt som har blitt gjort i somatisk akuttmedisin. Det innebærer å sikre disse pasientene oppfølging av like høy kvalitet, som vi gir pasienter med for eksempel hjerteinfarkt. Det er det fullt mulig å få til. Men det vil kreve systematisk jobbing over tid, en gjennomgående holdningsendring, samt vilje og mål om å fremme pasientsikkerhet og kvalitet også for pasienter som sliter med psykisk helse og rus.
