Gi fred en sjanse

John Lennon’s over 50 års gamle låt «Give Peace a Chance” har aldri vært mer aktuell enn i dag, i hvertfall ikke for de av oss som hadde vår ungdomstid fylt med TV-bilder av Berlinmurens fall, Glasnost og perestroika, og de påfølgende revolusjonene i Øst-Europa. En tid hvor de aller fleste av oss så for oss at demokrati og fred gradvis kom til å spre seg til flere deler av verden – et slags «slutten på historien» som proklamert av den kjente statsviteren Francis Fukuyama i 1989.

Og lenge så det ut til å være håp, om vi da ser bort fra krigene på Balkan. Så kom 11. september 2001, og den påfølgende kampen mot terror. En kamp preget av militære intervensjoner først i Afghanistan, senere Irak, hvor innføring av demokrati til Midt-Østen sto øverst på agendaen, men som viste seg å være vanskeligere å få til enn opprinnelig antatt. Mange priste seg derfor lykkelig over facebook-revolusjonene som spredte seg over regionen i 2011, også omtalt som den arabiske våren. Endelig skulle demokratiet komme til Midt-Østen etter ønske fra befolkningen selv.

Men også denne ble møtt med tilbakefall, militærregimer, væpnede konflikter og terrorisme. I Libya bidro Norge – med militærbyen Bodø i spissen - til at 588 bomber ble sluppet over landet. Bakgrunnen var frykt og rykter om at Muammar Gaddafi var i ferd med å gjennomføre et folkemord. Senere har man funnet ut at så ikke var tilfelle, og maktvakuumet som oppsto etter Gaddafis fall har ført til at Libya i dag er et arnested for terrorisme som også har spredt seg til andre land, deriblant Mali og hele Sahel-området.

Den arabiske våren ble også begynnelsen på den internasjonaliserte og fortsatt pågående borgerkrigen i Syria, som fram til nå har bidratt til rundt 600 000 døde på slagmarken og 6.7 millioner syrere drevet på flukt. Kampen mot terror i Afghanistan og Irak medførte dessuten bare til mer terror, med fremvekst av IS. Tjue år etter man først gikk i Afghanistan valgte derfor USA og de allierte å trekke seg ut av landet og Taliban ble gjeninnsatt. I dag er landet øverst på lista over land som er utsatt for terrorangrep. Også i Vesten og Europa satte kampen mot terror sine spor, med økning av islamistisk soloterrorisme, og etter hvert som flyktningestrømmen fra Syria meldte sin ankomst til Europa også til fremvekst av høyreekstremistisk terror.

Fortsatt trodde imidlertid mange av oss på fredeligere tider, det meste av dette var jo tross alt langt borte, i land i Midt-Østen. Russlands okkupasjon av Krimhalvøya i 2014 og Donald Trump seier i det amerikanske valget i 2016 var riktignok sjokkerende, men selv så sent som i januar 2021 var det få som så for seg at kongressen kunne komme til å bli angrepet. Og da Trump endelig måtte gi fra seg presidenttittelen og Biden tok plass i det hvite hus forventet derfor de fleste at verden skulle komme på rett kjøl igjen.

Slik gikk det imidlertid ikke. Istedenfor fikk vi Russlands fullskalainvasjon av Ukraina 24.februar 2022, en krig hvor Vesten og NATO har valgt å gi full støtte til Ukraina, og fordømmer intervensjonen på det sterkeste. Krigen har ført til mat, energi og bensinkrise, med påfølgende prisstigning verden over. Den har også bidratt til at sikkerhetssituasjonen i bl.a. land som Norge og Sverige er under press. For Norge sitt vedkommende har det handlet mye om Norge som en viktig olje og gassleverandør til Europa, og sabotasjeaksjoner mot gassledninger som bl.a. Nordstream. I Sverige handler det om NATO-medlemskap og kontroverser knyttet til bl.a. koranbrenning. Dette har i sin tur bidratt til at historier om svensker som muslimfiendtlige spres i ulike nettfora med påfølgende forargelse og massive demonstrasjoner i den muslimske delen av verden.

Og som ikke det var nok - Hamas angrep på Israelske sivile 7. oktober 2023, og Israels pågående gjengjeldelsesaksjon på Gaza med det formål å utslette Hamas. En aksjon med USAs støtte.

I begge disse pågående krigene ser vi dessuten en voldsom polarisering hvor det å være imot krigføringen nærmest er ensbetydende med å være «putinist» eller «jødehater». Man viser til folkeretten og retten til å forsvare seg selv. Men om det er en lærdom vi kan trekke av kampen mot terror så er det at veien til fred neppe er brolagt med militær krigføring.

Tvert imot, kan situasjonen både i forhold til Russland-Ukraina, og ikke minst mellom Israel-Gaza(Hamas) komme til å utvikle seg til verdensomspennende kriger, med Vesten på den ene siden og muslimer og Russland på den andre. Hva vi kan vente oss av Kina og India er vanskelig å si, men man kan ikke utelukke at dette kan utvikle seg til en «Vesten mot resten situasjon» som dertil kan komme til å eskalere også innad i Vesten.

Det er tross alt ikke uten grunn at statsminister Støre i disse dager har hatt behov for å presisere at «dette ikke er en krig i vårt land». Dystre spådommer om at begge disse krigene kan komme til å bli langvarige er også med på å tilspisse situasjonen. Da kan det være nyttig å minne om at Lennons låt «Give Peace a Chance» hadde sitt utspring i Vietnamkrigen. Lennon og låta ble viktig for en voksende fredsbevegelse som i sin tur var viktig for å få en ende på krigen i Vietnam.

Relatert til dagens situasjon sa FNs generalsekretær Gutierres i en tale nylig at «vi trenger fred nå». Både Zelenskyj og Netanyahu har imidlertid avvist dette som en mulighet, og sågar tatt det som en fornærmelse. Militærekspertene og NATO ser ut til å være enige, selv om det mumles i rekkene at en fredsavtale må på plass. Om dette for alvor skal skyte fart er det imidlertid kanskje behov for en ny fredsbevegelse blant befolkningen. At de av oss som ønsker at disse krigene skal ta slutt markerer vår motstand.

10. november er Verdens vitenskapsdag for fred og utvikling. Kanskje kan den være starten på en slik erkjennelse.

Gi fred en sjanse.