Er overrasket over hvor aktivt stater bruker nordområde-konferanser

Det er konferansene Arctic Frontiers i Tromsø og Arctic Circle Assembly i Reykjavik, Steinveg har hatt under lupen i flere år som del av et doktorgradsprosjekt utlyst av Universitetet i Tromsø.

– Jeg merket raskt at det var en veldig interesse for at det skulle forskes på det. Mange har deltatt på konferansene i mange år og lurte på hva de gjorde der, og mente det var et spennende tema å grave i, sier Steinveg som i dag jobber som førsteamanuensis ved Nord universitet.

Gjennom intervjuer med deltakere og arrangører har hun forsøkt å finne svar på nettopp hvorfor folk møtes år etter år på disse konferansene. Og ikke minst, kommer det politikk ut av disse møtene?

Det utfyllende svaret får du i Steinvegs nye bokutgivelse “Arctic Governance Through Conferencing. Actors, Agendas and Arenas”​.

En kortversjon får du om du leser videre her.

Ønsker å påvirke

For å finne svar på dette har hun deltatt på konferanser og intervjuet folk i årene 2016 til 2019.

Konferanse-arrangørene ønsker selv å være med å bidra til ny politikk.

– De uttrykker overfor meg at de vil være en arena som bidrar til kunnskapsbasert politikkutforming, de ønsker rett og slett å fore politikere og andre folk på myndighetsnivå med kunnskap slik at de kan ta veloverveide beslutninger, sier Steinveg.

En forskjell mellom den norske konferansen og den på Island, er at det i Reykjavik i større grad er åpent for ikke-arktiske land å holde innlegg. Det betyr at blant annet Kina har en arena for å fremme sitt syn på utviklingen i Arktis.

– Mens norske konferanser er organisert ganske tett opp mot norske interesser og hva norske myndigheter ønsker i regionen, har man på Island åpnet opp for at ikke-arktiske land har like muligheter som de arktiske til å holde innlegg, sier Steinveg.

– Norge sender ikke store delegasjoner dit fra myndighetsnivå, som kan ha sammenheng med hvordan man ikke ønsker å støtte opp om en konferanse som fremhever ikke-arktiske land, og gir en plattform til perspektiver som kan komme i konflikt med norske interesser og prioriteringer i regionen.

Arktisk råd er viktigst

Den islandske modellen har blant annet gitt Kina en anledning til å fremme sine syn på utviklingen i regionen.

I offisielle kanaler er det Arktisk råd som er samarbeidsplattformen for land i arktisk. I dette rådet har Kina fått en observatørrolle.

– Mens Kina ikke har noe de skulle sagt i Arktisk råd, får de fremmet sitt syn og hva de prøver å få til i Arktis på konferanser. Det blir både godt og dårlig mottatt av andre, sier Steinveg.

Fra norsk side er det ifølge Steinveg viktig at det ikke oppstår tvil rundt at Arktisk råd er det mest sentrale organet for utforming av politikk i regionen.

– Det er uheldig dersom det oppstår misforståelser om at disse konferansene er like viktige som Arktisk råd med tanke på å påvirke det som skjer i Arktis, sier Steinveg.

Store delegasjoner

For det er ikke så enkelt som at disse konferansene bare er en møteplass for folk med en interesse for Arktis.

Steinveg har til sin overraskelse oppdaget at konferansene faktisk brukes ganske aktivt av stater som vil fremme sine interesser.

– Det er tydelig at konferansene brukes aktivt av ulike land, inkludert Norge. Norske myndigheter bruker konferansene til å presentere sitt syn på hvordan man mener utviklingen i Arktis skal være, hva som er norske prioriteringer og interesser. Det er en plattform for å fremme og forsvare sitt syn, forklarer Steinveg.

Et konkret eksempel er fra tiden før Sveits sin søknad om observatørrolle i Arktisk råd skulle avgjøres i 2017.

– Da sendte Sveits store delegasjoner til disse konferansene for å promotere sin “arktiskhet”. De kaller seg en vertikal Arktisk stat, og brukte konferansene til å argumentere for sin rett til å være observatør i Arktisk råd, sier Steinveg.

I etterkant av denne konferanse-offensiven ble Sveits sin observatørstatsøknad godkjent.

Steinveg mener ikke-arktiske stater kan være de som har mest igjen for å delta på konferansene.

– Det er kanskje de som har mest utbytte av det. Urfolk og andre kan fremme sine interesser andre steder. Mange prioriterer å sende store delegasjoner, sier Steinveg.

Strategiske virkemidler

For henne har det mest overraskende med forskningsprosjektet vært å se i hvor stor grad Norge er villig til å ta i bruk ulike virkemidler for å fremme sitt syn.

– Jeg var kanskje naiv, men jeg trodde ikke på forhånd at norske myndigheter var så strategiske i sin virkemiddelbruk, sier Steinveg.

Hun mener dette er spesielt tydelig på Arctic Frontiers i Tromsø.

– Hele konferansen er konstruert rundt norske interesser og prioriteringer i regionen. Dette er også noe internasjonale delegater jeg intervjuet til doktorgraden merket seg, sier Steinveg.

Hun mener det kan ha både gode og dårlige sider:

– På den positive siden kan dette bidra til å korrigere misoppfatninger om regionen. For eksempel var det lenge en oppfatning innenfor EU at hele Arktis måtte vernes for all nærings- og samfunnsutvikling. Det å bringe EU-delegasjoner til Tromsø – i Arktis – for å vise at det faktisk er et samfunn og ikke en «nasjonalpark», har således vært en nyttig funksjon av denne konferansen, mener Steinveg.

– På den negative siden, så kan man kanskje spørre om det ville vært fordelaktig å slippe til flere perspektiver og stemmer i dialogen om Arktis, slik man gjør på Island.

Nyttig også for lokale

Konferansene får ofte kritikk for å være elitiske, siden det i hovedsak er politikere, næringslivsfolk og forskere som møtes. Men også det sivile samfunn er representert, i tillegg til urfolksorganisasjoner.

Ut fra Steinvegs informant-intervjuer, tror hun deltakelse kommer til nytte for lokalsamfunn rundt om i regionen. Til tross for at det i hovedsak er elitene som møtes.

– Lokale representanter beskriver det som nyttig å treffe likesinnede fra andre land for å snakke om felles utfordringer. Selv om det er elitene som møtes, så tror jeg en del av dem som deltar er flinke til å ta med seg kunnskap hjem og prøve å få til noe i sin jobb ut fra det man har diskutert på konferansene, sier Steinveg.

– En informant kalte det en veldig dyr form for voksenopplæring.

– Har en funksjon i styringen

Hennes konklusjon er at konferansene har en slags funksjon når det kommer til styring og utvikling i Arktis.

– Det er ikke så enkelt som at konferanser bare er møteplasser for nettverksbygging. Det kanskje viktigste bidraget er å skape en uformell atmosfære der ulike land og nivåer kan snakke sammen uten et bindende mandat. Det kan bidra til en fredelig utvikling og gode relasjoner i Arktis, sier Steinveg.

Denne funksjonen er sterkt utfordret av Russlands invasjon av Ukraina, som har ført til at arbeidet i Arktisk råd er satt på pause og konferansene har mistet sin funksjon som brobygger mot øst.

–​ Tidligere har de jobbet for å få store russiske delegasjoner, men også dette er satt på pause nå, sier Steinveg.​​