Når pappapermen blir et helvete

Emil fra Nordvik er småbarnsfar. Han er en spent småbarnsfar til sin førstefødte. Han gledet seg vilt til å bli pappa, men var samtidig usikker på alt som følger med, spesielt over seg selv i en helt ny rolle.

Både fødselen og de første ukene gikk likevel fint. Tida sammen med samboer og spedbarn hjemme i egen leilighet var overveldende og full av stolthet og glede. Men i magen hadde han en voksende knyttneve. Tanken på at pappapermisjonen nærmet seg gjorde han både svett og kvalm.
​
Og ukene med permisjon ble alt annet enn det omgivelsene omtrent tok for gitt. Emil holdt det nesten ikke ut. Å ha ansvaret helt alene for et sårbart og lite barn ble skremmende og angstfylt for Emil. Han sov dårlig og følte seg mislykket, men til alle andre ga han uttrykk for det motsatte.

Om psykisk helse i hverdagsliv og lokalsamfunn

– Emil er en reell person, men i virkeligheten heter han noe annet, forteller førsteamanuensis​ Ingunn Skjesol.

Hun er forsker ved Nord universitet og aktuell med boka «Samfunnsdeltakelse i første rekke». Boka handler om psykisk helse i hverdagsliv og lokalsamfunn, og skildrer et knippe personer i det fiktive tettstedet Nordvik. Deriblant «Emil», som Ingunn har intervjuet gjennom sitt forskningsarbeid.

– En pappaperm er i utgangspunktet noe som ses på som en veldig positiv rettighet i samfunnet. Men «Emil» synes det er vanskelig, noe som er normativt feil. Idealet i alle nordiske land er jo den deltakende faren som skal være en like viktig omsorgsperson som mora.

– Likevel har vi ikke lang tradisjon for pappapermisjon i Norge. Fedre har vært aktive omsorgspersoner lenge, men har fram til nå hatt en annen posisjon i barnas første leveår. Dermed er det mangel på rollemodeller for disse fedrene, noe Emil er et eksempel på, sier hun.

Alminneliggjøring av psykisk helse

Heldigvis går det fint med Emil etter hvert. Gjennom «Åpen barnehage» møter han andre mødre og fedre i samme livsfase, og litt etter litt finner han en fin måte å være den primære omsorgsgiveren til sønnen sin.

Emil er altså bare en av flere karakterer i boka som handler om psykisk helse i ulike faser av livet og på ulike arenaer i lokalsamfunnet.

– Men boka handler veldig lite om sykdom, forteller førsteamanuensis og bokredaktør Siv Grav.

– Vi vet at depresjon og angst, demens og alkohol- og rusproblematikk er noe som er​ i alle våre lokalsamfunn. Vårt fokus ligger på hvordan vi som bor i lokalsamfunnet kan se og legge til rette for at folk som sliter med dette kan få det bedre, sier hun.

Et stort antall forskere har bidratt med kapitler i boka, deriblant førstelektor Heidi Haug Fjone som skriver om betydningen frivillig arbeid har på vår psykiske helse.

– Når vi snakker om psykisk helse så tenker vi ofte på psykisk lidelse. Jeg ønsker å synliggjøre at psykisk helse er mye bredere enn som så og at det er noe alle har.

– ​Vi må ufarliggjøre det. Selv om vi vet at det er mange som sliter må vi alminneliggjøre det, for før eller senere vil alle i perioder av livet slite, sier hun.

Den gode riggen som ligger i lokalsamfunnet

Gjennom å knytte forskningsbasert kunnskap til beskrivelser av hverdagsliv og deltakelse, gir boka inspirasjon til å se muligheter i lokalsamfunnet og stimulerer til arbeid for økt deltakelse.

– En av målsett​ingene med boka er å synliggjøre at vi alle har en psykisk helse og at de små og store tingene som skjer i lokalsamfunnet har betydning for hvordan vi har det.

Det sier Wenche Wannebo som er studieleder ved sykepleierutdanningen ved Nord universitet i Namsos. Hun har forsket på og skriver om hvordan unge hybelboere kan møte og mestre psykiske helseutfordringer.

– Alle disse personene som omtales i boka finnes i alle lokalsamfunn. Det gjør også de ressursene som beskrives. Så det å bli bevisst på hvilke muligheter som ligger der og hvordan vi som medmennesker kan spille hverandre gode gjennom alt fra sangkor, frivilligsentral eller korps, er kjempeviktig.

– Det er så mye vi kan gjøre som virker forebyggende, sier Wannebo. ​